Thor Gotaas med pupper

FORBARMET: Kjell Sørum forbarmet seg over meg og roet meg ned med litt øvelseskjøring og motivasjonsprat før kjøretime.

FORBARMET: Kjell Sørum forbarmet seg over meg og roet meg ned med litt øvelseskjøring og motivasjonsprat før kjøretime. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

En gang på videregående hadde vi diktanalyse. Vi skulle analysere to dikt om snø. Jeg husker ikke hvem det var som hadde skrevet disse diktene, men poenget med analysen var åpenbar: For én dikter var snøen vakker og romantisk, for den andre var snøen et åk, fordi han jobbet i skogen. Litt sånn har vinteren i år vært for meg. Jeg har alltid gledet meg til snø, og til og med felt en tåre når den første snøen daler. Men takket være «Maja blir sjåfør» er snøen i år kjip, skummel og irriterende.

Akkurat når jeg endelig syntes det gikk så greit (og husk, jeg har ventet i 14 år), så måtte jeg lære meg å kjøre på nytt. Så før jul rykket jeg (nesten) tilbake til start, både kjøreteknisk og emosjonelt.

Jeg har blitt fortalt at glattkjøring er gøy. Man kan slædde og grisekjøre og krasje med disse blåe avatarene som plutselig hopper fram ut av luften. Jeg syntes ikke det var noe gøy i det hele tatt. Jeg lærte at min kroppsvekt tilsvarer to elefanter når jeg kjører i 40 km/timen. Jeg fikk rikt illustrert hvordan nakken til en baby moses i et krasj. Jeg fikk vite at man må binde fast ski, handleposer og kofferter som om det skulle være Ming-vaser, at man kan knuse magen om bilbeltet ikke ligger på hoftekammen, at ting på taket kan komme flyvende, og at en uskyldig penn i brystlomma- under et bilbelte- blir forvandlet til det frykteligste drapsvåpen. Kort fortalt, jeg fikk bekreftet min enorme angst mot å kjøre bil- og jommen meg fått med litt ny empiri på toppen. I tillegg var det snø, og jeg krasjet selvfølgelig med den teite blå avatarelgen.

Siden da har det bare gått nedover. Da jeg skulle ha forbikjøring sist uke, var jeg sikker på at jeg ville møte min skaper og fronten til en semitrailer på veien til Gardermoen, og var uvel både dagen i forkant og dagen etter.

Merkelig nok går det likevel, i samfunnets og Statens vegvesens øyne, framover. Det som står igjen er teoriprøve, en trinnvurdering og langkjøring. I grevens tid nærmer det seg, for i januar begynte min sjåfør, og samboer, på kveldsutdanning i Oslo. Så i 2018 har det vært Roald Amundsen-stemning, og jeg har løpt fortere og hardere enn tidligere. Ikke fordi jeg trener for å bli med i Ironman, men fordi det nå er kveldsmøter og barnehagens stengetid, og ikke kondisen, som bestemmer tempoet på løpingen. Morsinstinkt trumfer altså melkesyre, om noen skulle lure på det. 

Noen menn har gjort stor karriere på å være senete og rare, snakke energisk om historie og alltid lukte litt vondt. Thor Gotaas, Jan Bøhler og Kjetil Rolness er tre flotte eksempler. Svette, energiske kvinner i treningsklær som alltid lukter litt vondt, har merkelig nok aldri fått samme status. På en måte kunne dette være den perfekte anledningen til å avbryte hele «Maja blir sjåfør», og i stedet vie livet mitt til å gi svette, illeluktende kvinner i treningsklær en ny vår. Men den kampen får jeg komme tilbake til. Nå skal jeg ta lappen, for det er bare et tidsspørsmål før jeg blir Thor Gotaas. Bare med pupper.

440 TONN: Mye å ta i, mye å være glad i? Ta imot 400 tonn kjøreskoleelev på glatte veger.

440 TONN: Mye å ta i, mye å være glad i? Ta imot 400 tonn kjøreskoleelev på glatte veger. Foto:

Artikkeltags