Marit Wirstad: Tanker om verdens mennesker, Norge og meg selv i koronakrise

Av
DEL

MeningerDet er langsomme stille dager som allikevel raser av sted. Da jeg våknet lå det et tynt snølag på marka. Godt! Vi trenger fuktighet i jorda etter alle ukene med sterk vind og etterfølgende dager med sol fra klar himmel som om det skulle vært en dag i juli da luftvarmen føles stinn og ubevegelig.

Temperaturen og været har blitt snudd på hodet som så mye annet her i verden. I min verden får jeg si, for andre kan ha hatt sammenliknbare situasjoner før, uten at jeg har reflektert mye over det. Alt er i uvisse på grunn av koronasmitten, og vi blir tvunget til å ta en dag om gangen, slik vi egentlig alltid må, «dog ingen kjenner dagen før solen går ned», som år i salmen, «Lykksalig, lykksalig», skrevet av danske, Bernhard Severin Ingemann i 1841 (M.B. Landstads Kirkesalmebok av 1960).

Er det et selvbedrag det jeg alltid har forholdt meg til? Det at jeg som de fleste andre kan ha lagt planer langt fram i tid. Planer som er lagt under bestemte forutsetninger for den kommende situasjonen der planene skal realiseres. En situasjon vi tror vi eier og vil vedvare, slik at alt går vår vei. Ja, men så er det vel bra med denne optimismen og troen på både den opplevde situasjonen og den vi ser for oss skal komme? Jeg tror det holder livskraften i folk frisk. Og, en frisk livskraft, den trenger vi alle som en. Allikevel, er det noe i denne situasjonen som noen kaller en «krig», men som aldeles ikke er det for oss som bor i Norge nå, for vi har vunnet førstegevinsten.

Den som står på øverste hylle i lykkeboden. Visst har vi restriksjoner, men vi kan bevege oss nokså fritt innenskjærs, selv om vi ikke kan gå i klynger og reise hvor vi vil. Vi får kjøpt det vi trenger, selv om vi måtte vente noen uker på at apotekene skulle fylles opp igjen med anti bakteriell væske og munnbind. Det «noe», jeg tenker på, er den muligheten jeg har fått til lettere å kunne betrakte livssituasjonen jeg befinner meg i utenfra, og klare å se den i sammenheng med situasjonen til andre som lever på samme klode som meg. Å se seg selv i en sammenheng, er viktig for livskraften, skriver den amerikansk – israelske sosiologen og forskeren, Aaron Atonovsky (1923 – 1994), i sin utredning om «Helbredets mysterium – At tåle stress og forblive rask» (Hans Reitzels Forlag). Begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet er viktige ingredienser for å mestre livet, skriver han.

Myndighetene kjører på med informasjon hele tiden, såpass mye at vi må verne oss fra noen nyhetssendinger for ikke å bli for oppkavet og redde. Men, informasjonen betyr at vi får sjansen til å begripe situasjonen, og smittevernreglene vi er underlagt, gir oss mulighet for å håndtere den for egen del til vern mot oss selv og våre medmennesker. Så må vi overlate til helsefaglig personell og andre med ansvar i samfunnet å håndtere situasjonen på samfunnsplan. Meningsfullheten, den må vi selv finne ut av. Hva gir meg mening hver dag, hver time, hvert minutt og sekund? Det blir opp til meg.

Det var en natt da det blåste som verst i vinter at jeg ikke fikk sove. Kvelden før var det en reportasje fra Morialeiren på Lesbos i dagsrevyen. Vinden ulte om hushjørnene, og jeg ble liggende våken.

Det blåser forferdelig

Ja – det gjør det

Det blåser fryktelig

Ja

Vinden fyker igjennom

de som sover ute

Ja

Igjennom de som sover ute

på Lesbos

Ja

På gater hvor som helst i verden

Ja

Og enda verre er

kalde vinder som blåser inn i hodene,

og ikke snur

Jeg fikk ikke sove, og det som nå skjer, gir meg enda mindre ro til å sove. Norge vil ikke hjelpe. Norge har bestemt at hjelpen skal gjøres i nærmiljøet, og jeg spør meg: Hvilket nærmiljø finnes der ute hvor det er mulig å sette inn hjelpetiltak? Det finnes så mye elendighet i hele verden. Norge kan ikke gjøre forskjell på de elendige, blir det hevdet av dem som kan ta en bestemmelse. Hvilken rettferdighet finnes for denne tanken om at vi er urettferdige hvis vi hjelper noen enslige og særdeles sårbare barn på flukt, som befinner seg i den verst mulig tenkelige situasjon, uten hjelp, uten vern, uten å bli sett av oss som lykkeligvis befinner oss utenfor denne leiren. Hva kommer Norges befolkning til å tenke i ettertid? Det vil ikke være noen glade tanker der vi kan si: «Vi prøvde så godt vi kunne. Vi var med på å redde disse sårbare barna, som befant seg på Europeisk jord. Vi var med, sammen med flere europeiske land». Jeg ser for meg at vi i Norge vil måtte komme til stå med bøyde nakker, og i skam vil vi måtte beklage denne unnlatenheten, denne unnskyldningen Norge framsa om ikke å hjelpe av det vi sa var rettferdsgrunner. En unnlatenhet og unnskyldning som den menneskelige samvittighet knapt kan forstå. For er det noe poeng i å ikke hjelpe disse barna fordi vi ikke kan hjelpe alle? Hva er vi redde for?

Øvre Heier, 28. april 2020

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags