– Jeg beklager at jeg skremte så mange, der noen fikk psykiske plager. Nå forsøker jeg å rette opp litt, ved å være snill og spre glede i hverdagen, sier han til Romerikes Blad.

Frantzens konditori og Munchs kafé i Åsgårdstrand har en daglig leder som er god på markedsføring, Martin Pedersen.

70-åringen er viden kjent over hele landet for å ha begått 17 væpnede ran med samlet utbytte på 12,8 millioner kroner. To ransforsøk har han også på samvittigheten.

Pedersen var alene om de fleste ranene, men hadde medhjelper ved fem tilfeller.

– Bjørn Olav Alstad gikk bort i 2010. Han var en barndomsvenn og jobbet som frisørmester i Tønsberg.

Bilder og omtale

Nylig sendte en TV-kanal fire programmer i serien «Norges største bankraner», og det kan virke som om det var god markedsføring av etablissementet i den idylliske vestfoldbyen.

Kunder strømmer til stedet, og Martin Pedersen later til å nyte all oppmerksomheten.

Han går og småløper til og fra intervjuet ustanselig, for han vil ikke verken lure seg unna arbeidet eller overse noen av gjestene.

– Jeg vil gjerne hjelpe til og må vise at jeg bryr meg om de som kommer innom, beklager han.

Et helt rom i kafeen er fylt av bilder og presseomtaler som ikke levner tvil om hvem som er sjefen.

– TV-serien ble ganske god. Jeg er relativt godt fornøyd, men hadde ingen kontroll over hva som ble presentert og hvordan, forteller han.

Åtte år bak murene

Det er vel 40 år siden ranseventyret tok slutt. I november 1981 ble han arrestert, mistenkt for å ha oppsøkt en sveitsisk bank med sedler som stammet fra ranet i Norges Bank i Drammen.

– Jeg tilsto ganske umiddelbart. Rettssaken kom opp i juni 1982, der dommen ble 12 års fengsel. Jeg satt inne i nøyaktig åtte år.

– I motsetning til mange andre i fengsel benyttet jeg tiden svært godt. Jeg studerte jus og ble medarbeider hos Olav Hestenes.

På kaféveggen henger en innrammet attest signert Hestenes fra 1988:

«Martin Pedersen har en meget behagelig oppførsel. Han har lett for å komme i kontakt med andre mennesker og er usedvanlig forekommende og tjenestevillig. Han har vist evne til å samarbeide, og også våre sekretærer har berømmet hans lojalitet og vilje til å bistå også i vanlige kontorgjøremål.»

«Venteran» på Råholt

Romerikes Blad tok turen til Tønsbergs lille naboby for å høre ham fortelle om ranet i Eidsvoll, i mai 1979.

– Egentlig var det et «venteran», starter han sin oppsummering.

– Planen var å rane Norges Bank i Drammen, men det måtte utsettes et par ganger. Derfor bestemte vi oss for å slå til mot Eidsvoll Sparebanks avdeling på Råholt.

Eidsvoll-ranet var blant ranene han begikk med størst utbytte, nesten 383.000 kroner.

Valgt med omhu

– Hva husker du fra Eidsvoll?

– Selv om det er lenge siden husker jeg ganske mye. Jeg var godt kjent på Øvre Romerike, og det var på Trandum jeg stjal en AG3, et våpen som ble brukt på mitt første ran mot Sem Sparebank i 1974. Der fikk jeg med meg 230.000!

– Vi slo til mot bankfilialen på Råholt siden den lå gunstig til med tanke på rømningsveier – og fordi den trolig oppbevarte mye penger i slutten av mai.

Ranet på Råholt ble utført like etter at banken åpnet for dagen.

«Dette er et ran, inn i hvelvet alle sammen!» skrek vi begge to.

Utkledd som russ

Martin og hans medhjelper fikk tilegnet seg store mengder sedler, det meste lå i nattsafebager, men kassene inneholdt også en god del penger.

Ute var det helt stille, eidsvollingene var visst ikke akkurat morgenfugler.

– Vi fikk visse problemer med å starte bilen. Jeg begynte å frykte at vi måtte løpe fra stedet, men fikk til slutt start på Simcaen og vi kom oss unna.

– Mange husker at du var utkledd som russ?

– Ja, det stemmer, det var senere på dagen, i forbindelse med at jeg skulle hente ranspengene som lå nedgravd i skogen i noen timer.

– Vi feiret ranet med å bevilge oss en ukes ferie. Det ble en kostbar festuke på den franske Riviera.

– I Cannes traff vi blant andre journalist Arne Hestenes fra Dagbladet, minnes han.

Et dobbeltliv

Martin Pedersen levde lenge et dobbeltliv som kynisk bankraner med luksusvilla, kone og barn. Selv om han drev en kunsthandel så som lukrativ ut, var det enkelte som stusset over hans enorme pengeforbruk.

Innveksling av sedler fra ranet i Drammen i Sveits førte til at politiet kom på sporet.

Martin Pedersen har ingen problemer med å snakke om sin fortid.

– Min far døde av hjerteinfarkt mens jeg var russ i 1972. Hans bortgang gikk sterkt inn på meg.

– Mange ganger har jeg tenkt at jeg burde ha oppsøkt psykolog for 50 år siden. Kanskje livet ville ha blitt helt annerledes.

Ble far i oktober

I dag er Pedersen en travel kafévert, samtidig som tjener litt som juridisk rådgiver.

For noen år siden fant han lykken med en ung kvinne fra Filippinene. I oktober fikk paret en sønn, Noah.

Til alle som slitt med angst eller andre former for psykiske plager, etter å ha blitt truet med våpen av ham, sier Pedersen:

– Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Jeg vet det var veldig galt det jeg gjorde. Nå ønsker jeg bare å være snill og god mot alle.

Fra RBs omtale i lagmannsretten:

Romerikes Blad var til stede i lagmannsretten i Drammen i 1982.

Her gjengis noe av teksten fra omtalen:

«Flukten etter ranet på Råholt gikk akkurat som planlagt for Pedersen og Alstad.

Etter at de hadde fått start på ransbilen utenfor banklokalene kjørte de rundt i et boligområde på Råholt, opp på E6 igjen og til feriekoloniene på Dal, hvor Alstad ble sluppet av med utbyttet og maskeringsutstyr.

Martin kjørte nærmere Sessvollmoen, hvor han satte fra seg ransbilen. Etter å ha brukt både krykker, joggedrakt og russeutstyr satt de begge snart på toget fra Dal til Oslo.

Da Alstad ble sluppet ut av ransbilen på Dal, var det hans oppgave å grave ned de 382.859 kronene som var stjålet, våpen og maskeringsutstyr.

Samme ettermiddag ble pengene hentet av Martin Pedersen. Med seg i bilen hadde han ei barnevogn.

I første omgang kjørte han til parkeringsplassen ved Råholt kirke, hvor han satte fra seg bilen. Derfra gikk han med barnevogna til stedet hvor pengene, våpen og utstyr var gravd ned. han puttet alt sammen i barnevogna og dekket til.»

Martin Pedersen fortalte:

«På veien tilbake til bilen med ei barnevogn fullastet med penger og våpen møtte jeg en dame som gjerne ville se på barnet. Da fikk jeg det plutselig veldig travelt og klarte å komme meg unna før dama fikk sett noe.

Senere på kvelden ble pengene fordelt mellom ransmennene. Alstad fikk 2/5, Pedersen 3/5, slik avtalen mellom de to var. »