Et paradoks er ifølge Store norske leksikon en påstand eller uttalelse som er virkelig eller sann, men virker selvmotsigende, urimelig eller absurd. Og ja, det føles rett og slett ganske paradoksalt å være bonde i dag. Det kan vi tre som er ledere i Småbrukarlaget og Bondelaget i Innlandet skrive under på.

Vi står i en paradoksal skvis. La oss forklare:

Økonomien i norsk jordbruk har gjennom de siste årene blitt stadig mer anstrengt. Inntektene står i beste fall stille, utgiftene øker i takt med prisstigningen ellers i samfunnet. Dette skal den enkelte bonde kompensere med en kalkulert gevinst av å effektivisere litt hvert år. Løsningen blir stadig større egeninnsats i gårdsarbeidet og spe på med annet arbeid som kan bringe midler inn. Slik holdes drifta på gården nogen lunde flytende, mens arbeidstimene raser på. Gjennomsnittlig årsoverskudd i landbruket er nå under 200.000 hvis SSB regner inn de som har underskudd på drifta i statistikken.

I tillegg har vi fått en eksplosiv prisvekst på det meste som bonden trenger for å produsere mat: kunstgjødsel, diesel, strøm, kraftfôr, gass, utstyr, byggevarer, tjenester. Situasjonen er kritisk. For mange utgjør summen av de økte prisene mer enn de normalt tjener på et år. Samtidig har vi krig i Europa og usikker matforsyning globalt. Russland og Ukraina står for om lag 30 prosent av verdens hveteeksport. Ukraina står også for vesentlig eksport av matolje. I tillegg kontrollerer Russland kunstgjødselproduksjonen i verden gjennom tilgang til råvarer og gass som brukes i produksjonen. Konsekvensen kan bli matmangel og sult i deler av verden. Det kan også komme situasjoner der flere viktige land vedtar eksportrestriksjoner på mat.

Her oppstår det store paradokset: Den norske bonden bør åpenbart produsere mer mat. Som nasjon har vi en etisk forpliktelse til å brødfø egen befolkning i størst mulig grad. Norsk matproduksjon må opp slik at vi som et kjøpesterkt land unngår å handle mat ut av hendene på fattige folk i andre deler av verden. Men norske bønder kan ikke ta ansvar for dette samfunnsoppdraget med dugnadsinnsats. Flere vurderer å slutte, mange reduserer antall dyr og planlegger for mindre avlinger av gras, korn og grønsaker. Uten klare lovnader om at økte utgifter til matproduksjon blir kompensert fullt ut vil både sjølforsyningsgrad og antall matprodusenter nå et nytt bunnivå.

Regjeringsplattformen har satt et mål om 50 prosent sjølforsyning innen 2030. Da må alle som driver aktivt i dag være med og flere må starte. Vedtaket innebærer i praksis at vi må gire opp landbruksproduksjonen kraftig for å at vi bønder skal produsere 50 prosent av den maten 5,3 millioner nordmenn trenger. Vi ønsker å bruke ressursene vi har i landet vårt til fortsatt å produsere verdens reneste mat. Vi ser at behovet for å drive landbruk i hele landet og bruke mulighetene vi har vil være økende i årene framover. Ikke minst på grunn av klimaendringer og befolkningsvekst globalt. Å produsere nok mat innenlands til egen befolkning vil bli en viktig del av samfunnsberedskapen.

Det haster med politiske tiltak. Den økonomiske situasjonen er kritisk, og bonden må ta sine valg for årets produksjon ut fra kjente forutsetninger. Valget påvirker økonomien, hverdagen og framtida til hele familien. Nå trenger norske gårdbrukerfamilier et kraftig og helt konkret signal fra landets regjering: Skal vi tørre å ta det store ansvaret matproduksjon er, både for årets vekstsesong og for kommende år og generasjoner? Jordbruksoppgjøret blir avgjørende, men for å sikre full gass i våronna, må regjeringa komme på banen – straks!

Det er både virkelig, sant, selvmotsigende, urimelig og absurd at vi i verdens rikeste land har en matproduksjon som står i en skjebnetid, nå, som verden så åpenbart trenger at vi produserer mest mulig av maten vår sjøl.