Er det noe poeng med levende kulturaktiviteter i et lokalsamfunn?

Spørsmålet aktualiseres av de siste dagers innspill om lokalavisa og kulturdekningen.

Et lokalsamfunn har tre basisområder for vekst og utvikling i min verden. Skjelettet, som får samfunnet til å holde seg oppreist, handler om industri, næringsliv, samferdsel og servicetjenester. Opplæring, omsorg og velferd er muskler, indre organer og nervesystem som får samfunnet til å fungere. Mens alt innenfor kultursektoren er hjertet og blodomløpet som gjør samfunnet levende og fyller det med følelser, mening og innhold.

Hadelandsregionen kan by på et rikt mangfold av kulturaktiviteter, og er dermed et særdeles levende og innholdssterkt lokalsamfunn, attraktivt og spennende også for folk utenfor regionen. Den gledelige tilflyttingen av engasjerte, kreative mennesker de seinere åra, må kunne tas som bekreftelse på det.

I dette bildet er det en ubetinget lykke å ha ei lokalavis som kan speile hele det lokalsamfunnet den er forankret i. Etter pandemien har imidlertid lykkefølelsen begynt å slå sprekker.

Les også

En tid for takk

De som har levd ei stund vil kanskje hevde at jeg snakker for min syke mor, siden jeg fram til pandemien har hatt gleden av å være frilansmedarbeider i OA og Hadeland med kulturstoff som viktig arena gjennom mer enn en generasjon år. Men dette handler ikke om min velbrukte navle. Derimot om de mange dyktige barn og unge som fyller scener og saler med talent, overskudd og energi på et bredt lerret av kulturaktiviteter. Det er disse unge som er framtida, og de bør bli sett og løftet fram.

Voksenaktiviteter i kor, korps, teater og annet frivillig arbeid lever og overlever nok med bruk av interne skrivere til å fortelle om kommende og gjennomførte aktiviteter. Litt fattig riktignok, på grensen til ydmykende, men avisa åpner i det minste spaltene for slike innspill fra det frivillige kulturlivet. Når det derimot gjelder yngre årganger, er det ikke like stor stas sjøl om mamma og pappa legger ut bilder med hallelujarop på Facebook og Instagram. Bildeserier om hvem som var der, eller håp om å være med på et bilde om tjue år, duger heller ikke. Hjerte og blodomløp er ferskvare.

Les også

Frivilligheten og kulturlivet på Hadeland er skuffet

Jeg har forståelse for at lokalavisa, med økonomikniv på strupen, må gjøre endringer med konsekvenser for prioriteringer og innhold. Eller at en mangler redaksjonell kompetanse og interesse for aktuelle fagfelter. Det kan en gjøre noe med ved nytilsettinger. Det som imidlertid er vanskeligere å fordøye, er stoffprioritering med grunnlag i klikk-rater som skal fortelle noe om hva leserne vil ha. Der aner jeg muligheter både for ellevill galgenhumor og spennende, seriøs debatt. Men det er en annen debatt enn mitt poeng og håp her. Nemlig at lokalavisa ikke stirrer seg blind på klikk-tallene, men evner å stå for stoffprioriteringer med ankerfeste i det lokalsamfunnet avisa skal speile, innbefattet det livgivende hjertet og blodomløpet. Et skråblikk til andre lokalaviser viser at det er mulig. Så jeg velger å tro at det er «hope in a hanging snor», som Nils Arne Eggen i sin tid uttrykte det.

Bildeserie

Se de dramatiske premierebildene