Min onkel, Peder Røisli, var lærer på Gjøvik Gymnas da han ble arrestert den 20. mars 1942.
Han var en av 1100 mannlige lærere som ble tatt den dagen fordi de hadde nektet å melde seg inn i det nazistiske lærersambandet. De fleste ble først internert på Grini utafor Oslo.
I Boka, Kirkenesferda 1942, finner jeg en beretning en av fangene skreiv om den umenneskelige behandlingen lærerne fikk der.
«Vi ble marsjert bort til en garasje. Alle ble skysset inn. Der var det stuet sammen noen to- etasjes køyer innerst. Ellers lå det halmmadrasser utover noen lemmer på sementgulvet. Vi ble stående i halvmørket og fundere over mottakelsen. Ingen vågde å sette seg. Jeg gikk omsider ut og spurte vakten som patruljerte utenfor porten om vi kunne sette oss. Det fikk vi. Ikke før hadde vi satt oss, så kom en Ûnterwachtmeister inn og for løs på de nærmeste. En fikk et slag så brillene føk bortover. Jeg var bakerst i garasjen, men tok sjansen, gikk fram, presenterte meg som tolk og spurte om det var noe jeg kunne være «behilfich» med. Jyplingen ble stum over denne frekkheten, og imens benyttet jeg høvet til å si at vi hadde fått tillatelse til å sitte. Han glodde olmt på meg og fôr så ut. I døra møtte han vakten som bekreftet mitt utsagn.
Etter ei kald natt – stjernene skinte inn gjennom sprekkene – fikk vi vårt første offisielle møte med «Stormfyrsten» Stormbannfûhrer Koch. Jeg som aldri før hadde uttalt et kommandoord til noen avdeling, ble på grunn av stillingen som tolk en slags leder for den forfrosne flokken vår. Det var tydeligvis bare en måte å hindre at noen led overlast, – å etterkomme ordrene».
Lærerne ble på Grini til slutten av mars. Da ble de sendt til Jørstadmoen ved Lillehammer. Sjøl om oppholdet der bare varte ei drøy uke, mintes mange det som ren terror. Tyskerne hylte og skreik, spark og slag forkom, men verst av alt var matmangelen. Dagsrasjonen var ett brød til deling på fem mann. Sulten og det harde fysiske arbeidet gjorde mange syke».
Fra boka «Kirkenesferda 1942»:
«På Jørstadmoen foregikk tvangsmarsjering i raskt tempo med en vedkubbe under hver arm, i klissvåte klær, så armbøyninger med en vedkubbe på ryggen, hele tida under brølende kommando fra en eller flere av «Herrefolket». Opplegget var eksempel på nazistiske overtalelsesmetoder, eller utmattelsesmetoder, for å få lærerne til å bli med i Lærersambandet. Mislykket var det jo, lærerne holdt ut, hjalp hverandre, uten kameratskapet hadde de ikke greid det.
I begynnelsen av april ble de 500 sterkeste sendt videre med tog til Trondheim. Der lå dampskipet Skjerstad. Skipet var beregnet til å transportere 250 passasjerer. Med alle lærerne om bord, var skipet sprengt. 17 døgn senere kom de fram til Kirkenes».
På midten av 1980-tallet mottok Universitetsbiblioteket i Bergen et dokument med overskrift: «Dagbok. Fange nr. 2263». Bak dette fangenummer skjuler seg Lars Folkedal, som i en årrekke var lærer ved Fridalen skole i Bergen. Nå i sitt 85. år skjenket han biblioteket dette meget verdifulle kildeskrift om lærernes tvangsforsendelse til Kirkenes i 1942.
De sanitære forhold om bord var fryktelige. Folkedal gir en levende beskrivelse av stanken og skitten om bord. Man beholdt klær og sko på, og der var nesten ingen mulighet til vask og barbering. Et toalett og en bøtte i lasterommet skulle betjene nærmere 500 mennesker, mange av dem syke med diaré og oppkast. Sulten var et annet problem. Tyskerne utdelte ett brød pr. mann og det skulle vare i tre dager. Ellers fikk fangene en del matvarer fra mannskapet og Røde Kors. Men det forhindret ikke at de alltid følte seg sultne.
Under hele turen var skipet utsatt for bombing, torpedering eller minesprenging. Enkelte ble grepet av håpløshet og desperasjon. Men de aller fleste tilpasset seg forholdene. «Det er et merkelig liv her ombord, det er kortspill og bibellesning ved siden av hinannen og prat og diskusjon.»
Ferden varte i 17 døgn før skipet kunne legge til kai i Kirkenes. Her ble lærerne plassert i en arbeidsleir og først den 22. november 1942 kom Lars Folkedal tilbake til Bergen.
«I Kirkenes var det tvangsarbeid, lossing av skip og veibygging. Boforholdene var elendige, mange lå stuet sammen i telt. Lokalbefolkningen i Kirkenes hjalp til med mat og nyheter, men utover sommeren og høsten forverret forholdene seg. Lærerne hadde ikke klær for en kald vinter. Allerede i oktober var nattetemperaturen nede i minus 20. Mange var medtatte både av fangeoppholdet før reisen med Skjerstad og av det tunge kroppsarbeidet i Kirkenes».
Lærerne ble sluppet fri seinhøstes 1942. Nazistene greide seg ikke uten dem!
Onkel Peder besøkte familien min på Jaren kort tid etter at han kom tilbake. Da han kom inn på kjøkkenet, så jeg forskrekkelse i mors ansikt. Broren hennes var radmager, og det brune håret hadde blitt kritthvitt. Han satte seg ved kjøkkenbordet og fikk erstatningskaffe og brødskiver. Jeg sto bak bestefars stol og sugde i meg hvert ord onkel Peder sa. I dag, 80 år seinere, husker jeg mye av det han fortalte.
Han begynte med å prate om togturen gjennom Gudbrandsdalen, i låste, overfylte kuvogner. Men så lo han og sa at toget hadde stoppet ett sted, og alle hadde blitt kommandert ut, – for å tisse og skite! – Hundrevis av menn, ved sida av hverandre i bakkeskråningen med buksene rundt knærne! Det hadde vært et tragikomisk syn!
«Det aller verste med oppholdet i Kirkenes var å være vitne til behandlingen av de russiske fangene», sa onkel Peder.
– Leieren deres var ved sida av den norske, bare atskilt med et høgt piggtrådgjerde. Han hadde sett hvordan fangene ble behandlet. «Tyske fangevoktere med pisker og bikkjer jaget russerne vekk frå gjerdet hvis de sto der med utstrakte hender og ventet på å få noen brødbiter fra oss nordmenn.
– Vi kastet potetskrell og innmaten fra sild over gjerdet, og russerne kastet seg over det som sultne bikkjer. Vi nordmenn ble ikke riktig så hardt behandlet. Vi var jo æresariere og tilhørte Die Übermensch»! Jeg lærte begrepet ariere og litt tysk også den gangen. Åtte år gammel fikk jeg min aller første opplæring i rasefordommer ved kjøkkenbordet i Mjønvald på Jaren.
PS: Bildet er tatt da Peder var løytnant i Forsvaret. I april 1940 deltok han i kampen mot tyskerne ved Segelstad bru i Gausdal og da Anders Svarstad ble skutt og drept var han med i gruppen som brakte Sigrid Undseths sønn tilbake til Bjerkebekk der hun bodde.
Kilder: Store norske leksikon. Kirkenesferden. Kirkenesferda 1942. J W Cappelen forlag 1946. Forfatter: Sverre S Amundsen.