Jeg kaller prestegårdshagen for min, for jeg bor i Gran kommune der hagen befinner seg. Da er den også litt min. Hagen er gammel og vakker med ærverdige trær, historiske planter og et gravsted, der fire personer fra tidlig attenhundretall ligger begravet. Aldri har jeg kunnet stå ved disse jernkorsene uten å tenke på korsene presten Albert Lassen og hans gjenlevende datter bar i sine hjerter og på sine skuldre. Prestefruen Frederiche Christiane Krogh døde da barna ble født. En av tvillingdøtrene, Wilhelmine og Frederiche, gikk ut av livet åtte dager gammel. Den andre ble tjuefem. Skjebnetunge skygger svever mellom svarte kors i en liten gravlund.

Utsynet fra hagen er ikke stor. Åkerland og havnehager bølger utenfor. Derfor var min erfaring fram til sommeren 2022 at prestegårdshagen var et nokså innelukket sted der jeg kunne hvile tankene, samle meg og nyte lukten og synet av blomster og trær; kjenne det mjuke graset smyge seg rundt anklene, sommerkledd som jeg som oftest var; gikk i tynne sandaler. Når jeg forlot hagens port var jeg den samme som da jeg kom, selv om jeg visste at sekunder, minutter og kanskje en time var brukt av mitt liv, og mye kunne ha skjedd i verden og i min innerste krets mens jeg satt der på benken i skyggen av trærne og døste.

I år hadde jeg hørt det skulle være en kunstutstilling i prestegårdshagen. Forventningsfull gikk jeg nedover Pilgutua fra kirkevangen. To middelalderkirker, Maria og Nicolai, tronet på toppen bak meg. Jeg tenkte at utstillingen måtte være en slags installasjon i et stille landskap. Hva kunstnerne het, husket jeg ikke. Det var kunstutstillingen jeg ventet på. Navnet på kunstnerne var ikke så vesentlig for meg.

Det første jeg så innenfor porten, var en rød gammel brødboks henslengt i graset ved en stein bak en hekk. - Brødboks? Hvorfor er den her, tenkte jeg. Vil kunstneren minne meg på sulten og nøden i verden, og at vi rike kaster for mye brød og annet vi kaller for avleggs, som for eksempel denne tilårskomne brødboksen? Jeg fikk selvfølgelig ikke noe svar på det. I etterkant fikk jeg vite at det visstnok lå noen brosjyrer i boksen. Der sto det kanskje informasjon jeg burde ha lest, men slik ble det ikke.

Jeg gikk inn i kunstinstallasjonen jeg kaller for loftet. Der hang avlagte klær på stenger festet i tråder fra taket. Jeg mintes vårt eget gamle loft med trestenger opphengt i kroker og snorer fra takbjelkene, for at mus ikke skulle ødelegge klærne som hang på dem. Klær som ble hengt på loftet da jeg var barn i fall nøden skulle banke på døra. Da kunne klærne bli tatt fram igjen, vrenges, snus for så å bli sydd om for å bli til noe annet. Ved utgangen fra loftet hang to prestekjoler med hvite stive pipekrager. De måtte ha hengt lenge på loftet. Pipekragene, en mote fra femtenhundretallets Europa, kunstferdig stivet og plissert, ble kanskje et noe for kostbart kostyme for prestene da verden beveget seg mot en mer moderne tid og Norge hadde funnet olje som skulle gjøre oss rike. Savnet gamleprestene den sorte kjolen med pipekragen? Eller trivdes de bedre i den enklere nye prestedrakten, undret jeg meg, da jeg forlot den gamle tid der inne på loftet og steg ut i den nye som åpenbarte seg for meg.

Jeg gikk til venstre. To voksne menneskedokker som ikke så veldig sobre ut, satt på hver sin side av hagebordet. Den ene med ølboksen plassert rett ved, lente seg framover. Denne så ut til å ville fortsette praten. Mens den andre vendte seg bort. Kommunikasjonen i fyllerøret var visst blitt brutt. På krakken som omringet treet rett i mot, var tynne tøysko plassert på benkens mange bein. Det er lett å gå av seg skoene. - Kanskje de to hadde gjort det? Balansegangen på livslinen som er spent ut for oss, gjør det lett å falle ned på den ene eller andre siden. Livet er ikke lett. Å være menneske er heller ikke dét.

Jeg fortsatte videre i min prestegårdshage. Rett framfor meg så jeg omrisset av jorden, vår blå planet. I et tre hang et par plastposer fulle av vann. - Er det for sent? Ville vi snart finne havet inntullet i plast, og ikke som nå, plast i havet? Plasten som har fått lov til å ha bolig i havet et par generasjoner minst. Plasten vi har vennet oss til og som omgir oss overalt. Jeg skuttet meg. Hvordan har vi bare latt det skje?

Så snudde jeg meg og gikk i nærheten av gravstedet. En kunstferdig oppsatt stabel med rekved prydet på kantene med skjøre små porselenskopper. Skjøre som livet, var det jeg så. Det eneste jeg virkelig eier, er sekundet jeg er i akkurat nå. Ting kommer til oss tilfeldig som rekende på ei fjøl av rekved før det strander hos meg eller deg. Livet, menneskenes uforutsigbarhet.

Bortenfor sto ei kasse på skakke, med en rutete duk på bakken under. På den skrukkete duken lå noe jeg tror skulle forestille to brød. Kassa var henslengt som om den befant seg i Akerselva eller i Vigga. Mellom trærne hang bøtter med sparsomme, halvvisne planter. Er det slik vi vil måtte dyrke vår jord om vi ikke får til en endring? Er det dette kunstnerne vil si oss?

Jeg gikk videre og kom til en haug med kunstig lysegrå poret stein. I haugen var plassert to hvite lekebiler merket: ”Emergency Force” på den ene, ”Police” på den andre. Mennesker trenger beskyttelse. - Mot hvem?

Da klarte jeg ikke vente lenger. Jeg gikk inn til det dunkle gravstedet der historiske planter vokser under tre svarte jernkors. Hvilken lykke for meg, født i en tid og i et land der jeg som voksen kunne føde mine barn i trygghet om å få hjelp av den medisinske ekspertise om barna eller jeg, trengte det. Hvilken sorg det måtte ha vært for den unge presten, Albert Lassen, å miste sin hustru i barsel på sin ettårige bryllupsdag og åtte dager senere en av tvillingdøtrene. Tragedien til tross, det hviler ro over stedet.

Virkelig forundret ble jeg, da jeg snudde meg om. Potetplanter var plantet i ei kasse og plassert på et stativ mellom to smidde svarte gelendere av jern, slike som ofte ble brukt ved trappeinngangene på hus, bygd opp i et Norge med mangel på boliger etter krigen. - Hm, hvorfor dyrke poteter i ei kasse, på potetlandet Hadeland? Bør vi, unge og gamle, starte med å dyrke vår egen mat i små kasser? Får vi ikke det vi trenger i matvarebutikkene lenger? Eller vil økonomi og beredskap tvinge oss til å bidra med matforsyning?

Rett i mot meg tronet en skulptur som så ut til å være satt opp av rustikk, kanskje litt utbrukte materialer, men vakker var formen. For en jobb det må ha vært å sette sammen skulpturen.

Jeg kikket etter den fine paviljongen. - Var den tatt vekk? Nei, der så jeg den, dekket med grønnsort militærkamuflasje over det hele. Krigens gru i kontrast til koselig sommerpassiar i et lysthus. Jeg orket ikke kikke inn i det mørke hullet i åpningen. Å skulle forstå og kjenne på hvordan det må være å leve under et bomberegn, i et mørke av redsel, sirener og skudd under en ildbesatt himmel, vil jeg som alltid har levd i frihet i et fritt land, aldri kunne klare å forstå. Aldri helt klare å sette meg inn i krigsofrenes lidelser. Jeg tenkte på Ukraina, vel vitende om at ukrainerne ikke er de eneste i verden som opplever krigens gru akkurat nå. Verden er fæl! Mennesker kan være grusomme. Jeg vendte meg bort, så om jeg kunne finne en lysning. Der var den; de hvite krakkene plassert i en krans der folk kan sitte; se på hverandre og prate. Min venninne som vandret sammen med meg, satte seg ned. Jeg ville forevige henne i prestegårdshagen på Granavolden. Men huff det var jo ubekvemt, med disse steinene som var lagt ned på hver hvitlakkerte hagebenk. Hun reiste seg opp. Da så vi figuren med to høye stenger, en grønn og en blå. Dette skjønte jeg ingenting av. Lik mennesket og verden er kunsten forunderlig. Vi forstår ikke alt.

Den neste, en skulptur, elegant satt opp, så ut som en Sareptas krukke. Den kunne kanskje øse litt kunnskap ut over meg? Gi meg noen svar på kunstens og livets forunderlighet? Men, nei. Jeg fikk ingen svar. Jeg forstår ikke alt.

Besøket i prestegårdshagen min ble annerledes sommeren 2022. Jeg kom ut av hagen med hodet full av tanker om hva kunstnerduoen, aiPotu Anders Kjellesvik (f.1980) og Andreas Siqueland (f.1973), kan ha ment med kunsten som ble presentert. Jeg hadde fornemmet fortid, nåtid og framtid på min vandring. Stillhet og skjønnhet i verdens jammerlighet. Opplevelsen er min. Andre har opplevd andre ting når de har vandret rundt i prestegårdshagen. Kunsten er unik og forunderlig som menneskenes sinn. Vi ser verden og opplever kunst på helt forskjellige måter.

Har jeg behov for ro og fred og stillstand, sittende på en benk blant blomster og strå i et stilleben? Kanskje trenger jeg også noen ganger ro i en gammel prestegårdshage i harmoni uten strevsomme forstyrrende tanker. Noe bestandig og tidligere opplevd. Som menneske trenger jeg også å være en del av det samme, slik barn som elsker gjentakelser av det kjente. Bare det ikke blir så stille at jeg sovner uten å se og oppleve noen ting.

Jeg dro hjem. Hadeland er full av kuperte veier, skoger og vann, og en langstrakt fjord med åser og fjell i det fjerne. Jeg satte meg på en stubbe og så blomstenes fargeprakt omgitt av summende humler og bier. Naturens mysterium av farger, lyder og dufter er også et kunstverk. Randsfjorden lå blinkende. Jeg pustet. Jeg hvilte; lot tankene fare. Himmelranden flammet langs åskammer og fjell. Jeg så sola gå ned i vest.