Helheten er alltid mer enn summen av delene. Når varme, stillferdige, blå klavertoner smelter sammen med en glitrende, himmelsk sopranstemme, oppstår en helt ny klangverden som får understrengene dine til å svinge med i en unik musikalsk opplevelse der og da.

Duo som våger

Det hender at vi går forventningsfullt på en konsert, uten å få den gode opplevelsen vi søkte og håpet på. Andre ganger teller vi på knappene om vi skal ta konsertturen. Så gjør vi det, og får en opplevelse hinsides alt vi hadde forestilt oss.

Det siste var følelsen og opplevelsen da Esther Engeset Kverno ved tangentene og Ella Rørstads stemmeprakt fant sammen i Tingelstad kirke torsdag kveld. Merk deg navnene, for dette er unge kvinner som er bærere av en stor musikalsk framtid.

Duoen har utspring fra jazzlinja i Stavanger og fakultetet for utøvende kunstfag. Sammen utforsker de ulike musikalske sjangre med fokus på tolkning, formidling og uttrykk, som det het i introduksjonen. Og litt av en unik, hudløs formidling og tolkning ble det, med stjernegalleriet Coltrane, Cole Porter, Joni Mitchell, Bob Dylan og Erroll Garner på programmet, supplert med Ella Rørstad egen «My Soul» og pappa Trond Kvernos dypfølte «Noen må våke».

Timen i Tingelstad kirke var som en etterlengtet, lavmælt, lyttekonsentrert oase i en hverdag med overflod av høyrøstede lyder og musikk uten kjerne.

Ved tvil, bruk ja-knappen

Hvis du har lest, og dermed er med helt hit, undrer du kanskje hvorfor det brukes spalteplass på en gjennomført konsert, noe de færreste leser og er interessert i. Vel, det gis eksempler på annet spaltestoff som heller ikke interesserer mange.

Men disse linjene fordi de dyktige, unge utøverne fortjener det. Og fordi det kanskje får deg til å velge ja-knappen på noen av de mange konsertene som utover høsten følger i serien «Kveldstime rundt flygelet» i Tingelstad kirke. Fordi du fortjener det.