Vi har fått klar beskjed om å skamme oss. Siden skammekroken, historisk sett, var et alternativ til fysisk avstraffelse, så la gå.

Skam gjør det imidlertid vanskelig å opptre fornuftig, og er vel heller ikke et heldig virkemiddel i oppdragelsessammenheng. Så, hva med å prøve noe annet? Jeg tror vi blir klokere når flere sider belyses og debatten er konstruktiv.

Det er ingen tvil om at vi skulle dekket minimum en av teaterforestillingene i helga, spesielt siden vi ikke dekket premierene. Men også hos oss kan det oppstå uforutsette ting. Folk kan bli syke eller vi kommuniserer for dårlig, som denne helga. Vi har full forståelse for at frustrasjonen må få utløp – og vi må tåle å få kritikk for at vi ikke var på forestilling.

Som flere har påpekt de siste dagene dekker vi ikke så mye som tidligere, verken når det gjelder sport eller kultur. Vi skriver minimalt med forhåndsomtaler. Vi ber ofte aktører skrive noen linjer og sende oss. Vi gjør daglig tøffe prioriteringer om hva vi skal skrive og hva vi må la ligge. Før var det hele redaksjoner for sport og kultur – med egne ledere. Det var forhåndsomtale om det meste – og ofte referat i etterkant.

Hvorfor kan vi ikke bare skru tiden tilbake og gjøre som vi gjorde før?

Les også

Frivilligheten og kulturlivet på Hadeland er skuffet

Da jeg begynte som sportsjournalist i Oppland Arbeiderblad i 2003 besto sportsredaksjonen av fem journalister. Kulturredaksjonen var omtrent på samme størrelse. Jobbene våre besto i all hovedsak av å skrive forhåndsomtale av arrangementer, for senere å omtale samme seanse.

Redaksjonen hadde ingen anelse om papirartiklene engasjerte leserne, for datahøsting og analyse var nærmest fremmedord. «Målestokken» var hvor mange som ringte og lurte på hvor i h ... lokalavisa var i helga.

I løpet av de siste 20 årene har ikke bare kultur- og sportsdekningen endret seg. Antall journalister har gått ned og en samlet bransje har måttet tilpasse seg et samfunn i rivende digital utvikling. Rammevilkårene er fullstendig snudd på hodet. Tiden da naboavisa var konkurrenten er forbi. Nå heter utfordrerne Facebook, Google, Instagram, YouTube og Twitter. For å nevne noen. Alle kjemper om lesernes tid. Og annonsørenes penger.

For å kunne levere journalistikk nasjonalt, regionalt eller lokalt har mediebransjen omstilt seg. Med innføring av digitale abonnement vet vi nå mer om leserne, og hva de foretrekker, enn for noen år siden. Vi vet at kultursaker som er vinklet på en personhistorie engasjerer langt flere enn at en utstillingsåpning var «fantastisk». For eksempel.

Våre tall viser at for smalt kulturstoff blir lite lest, og det inspirerer ytterst få til å tegne abonnement. Og lokalavisa trenger betalende lesere. Ellers blir det enda færre journalister.

Les også

Med hjerte i kulturen

Vi kan like eller mislike utviklingen, men faktum er at hvis lokalavisa skal fortsette å levere lokal journalistikk må vi prioritere annerledes enn for fem-ti år siden. Vi skal fortsatt levere lokalt stoff, og vi må samtidig sørge for å ha bærekraftig økonomi. Vi må bruke de ressursene vi har på å treffe bredden, og sikre positiv utvikling i antall abonnenter.

Så kan man stille seg spørsmålet om ikke lokalavisa har et ansvar for å støtte opp om både smått og stort? Jo, så sant det er bærekraftig. For også lokalavisa må ha inntekter for å overleve. Vi lever av abonnementsinntekter og annonseinntekter. Vi har ingen pressestøtte ut over momsfritak. Globale aktører er så til de grader på banen og sørger for knokkelkamp om annonsekronene. Det får konsekvenser.

Avisen skriver mer av det som leses av mange, mindre av det som leses av få. Hadeland har overhodet ikke et ønske om å være noe annet enn lokal, men vi må samtidig gjøre de grepene som skal til for å kunne utføre det største oppdraget: journalistikken. Så får det noen konsekvenser – og her er jeg enig med kritikerne. Det er synd. Vi skulle gjerne sendt journalister ut på kveld og helg, på smått og stort.

Vi jobber i disse dager med å omorganisere oss og legge ny strategi fram til 2025. Vi ønsker å komme tettere på de ulike miljøene på Hadeland framover – og på den måten kan levere relevant innhold på bredere lest enn i dag.

Vi i Hadeland er ikke opptatt av klikk. Vi teller dem ikke, måler dem ikke. Vi er opptatt det motsatte, nemlig lesetid og engasjement. Det er tilsynelatende fortsatt noen som er av den oppfatning av det er klikkene som teller. Det er feil. Vi driver ikke med «klikkøkonomi». Det er flere år siden «horeriet» falt for eget grep. Strategien i de fleste mediehus (uten direkte pressestøtte) handler om å rekruttere digitale abonnenter.

Vi kommer uansett ikke tilbake til tiden da Hadeland «alltid» sa ja. Men, jeg har troen på at vi gjennom dialog og debatt kan få bredere forståelse for hverandre – og på den måten bli ei bedre lokalavis til glede for alle.

Så fra innerst i kroken: Kulturjournalistikken er ikke død – vi må bare finne ut hvordan den skal løses. La oss snakke sammen!