«Gunnvor gjorde bro, Trydriks datter, etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste mø på Hadeland.»

Det er tidlig kristningstid, en gang rundt år 1040. Drønnet fra Stiklestad kan fortsatt høres i det fjerne. På stormannsgården Dynna bor enka Gunvor som har mista dattera si, Astrid.

Sorgen er stor. Gunvor har bygd en bro, kanskje over Vigga, for å hedre Astrid, og hun vil også reise et monument til hennes minne.

Hun vil at navnet hennes skal risses i stein og at ettertiden skal vite hvor dyktig Astrid var i alt hun foretok seg. Det fantes ikke datterens make på hele Hadeland.

Brytningstid

Bak Gunvor ligger hundreår av stammesamfunn hvor krig og vold var en nærværende del av hverdagen og helt grunnleggende for oppfatningen av både jordelivet og livet i det hinsidige. Ære var den viktigste rettesnoren for menneskelige adferd. På Gunvors gård ligger flere store gravhauger, monumenter over slektas forankring i den norrøne religions praksis og tro.

Når minnesteiner ble reist, reflekterte utsmykningen som regel norrøne verdier i form av jegere eller krigere.

Men hva ser vi på Dynnasteinen?

Øverst et lite barn med en glorie, hvis fot berører en firtakket stjerne.

Tre ryttere til hest.

Nederst en mor inne i et huleaktig hus.

Hun tar imot gaver fra to menn (to av rytterne?) og utenfor skimter man en mannsskikkelse med øks over skulderen – en tømmermann?

Det er juleevangeliet, i sin aller eldste nedtegnede form her til lands.

Gunvor reiste ikke en stein som uttrykte beundring for styrke og makt, hun reiste en stein med bilde av et lite spebarn, og storheter som bøyer seg for barnet: Tre konger, eller vise menn.

Vi spurte hadelendingene: Kjenner du Dynnasteinen?

– Dynnasteinen? Nei, den har jeg ikke hørt om, sier en mamma vi støter på på vei ut av Granstunet.

– Har du hørt om den? Hun henvender seg til datteren, som rister på hodet.

Det er ikke bare lett å finne noen som vil uttale seg om sitt kjennskap til Dynnasteinen en travel lille julaften. De aller fleste har enten ikke hørt om den eller «husker liksom ikke helt».

– Det han sa

Inne på Granstunet støter vi på en gjeng på fem, hvor en av dem faktisk har noe å komme med.

– Er den ikke rundt 1000 år gammel, da? Den har jeg sett på Halvdanshaugen. Men hva som står på den klarer jeg ikke å huske, sier en av de tilstedeværende, en godt voksen mann.

– Husker du hva den har med jula å gjøre?

– Nei, det gjør jeg ikke.

Jan Andre Marthins husker ikke hva Dynnasteinen går ut på:

– Men kan jeg ikke bare bruke det han sa, da? foreslår han og peker på mann nummer én, til en viss munterhet fra flokken.

– Hva?

Abdin Ali sitter på Smietorget sammen med to kompiser.

– Har dere hørt om Dynnasteinen?

– Dynnasteinen, hva er det? sier en av kompisene, med et spørsmål som i grunnen besvarer spørsmålet.

– Jeg har heller ikke hørt om den, sier Abdin Ali, før han tar av seg munnbindet for et bilde.

Har hørt navnet

– Dynnasteinen? Jeg har nok ikke så mye kjennskap til den, nei, innrømmer Svein Otto Vesteng.

– Men jeg har nok hørt navnet.

– Jeg har hørt om den, men det er så mange år siden at jeg husker ikke, sier Inger Marie Alve Pettersen og ser tenksomt ut i luften.

En unik kilde

Nettopp denne inverteringen av makt, altså at det snus opp-ned på hvor makten ligger, er Gro Steinsland opptatt av i sine analyser av Dynnasteinen. Steinsland er professor emerita ved Universitetet i Oslo, og ledende ekspert på Dynnasteinen.

«På tusentallet, da kristendommen fikk fotfeste her til lands, må mange av de nye fortellingene hatt en underlig virkning. Kristendommen kom med en serie anti-heltefortellinger om guddommen som må ha utfordret nordboenes æreskodeks grunnleggende.»

Det skriver Steinsland (1), og sier videre:

«Maktens språk er her snudd på hode. Dynna-steinen representerer intet mindre enn et brudd med den germanske heltefortellingen som andre runesteiner i såkalt ringeriksstil refererer til.» (2)

Hun understreker at dette er en unik kilde fra den tidligste kristendomshistorien i Norden, fordi den så tydelig synes plassert på bruddpunktet.

Gunvor, som kvinne og mor, tyr til en annen fortelling om den nye troen enn den som makthaverne innfører, hvor Jesus ble introdusert som seirende herskergud, støpt i formen av det eksisterende samfunns verdier og den fremvoksende kongemaktens behov.

Og, som Steinsland uttrykker det: Hun gjør det «på en merkverdig selvstendig måte». (3)

Bro

Gunvor bygde en bro til minne om Astri, står det på steinen. Hvorfor gjorde hun det? Minnesteiner som denne beskriver ofte en giver som bygger bro til minne om avdøde. Kanskje kan man tenke seg at broen er en metafor for overgangen til det hinsidige? Det virker sannsynlig.

Men et annet aspekt er det at kirken trengte infrastruktur. Vei- og brobygging ble ansett som fromme handlinger fra kirkens side.

«Vi må forestille oss hvor vanskelige kirkens oppgaver var i et land med sparsomme kommunikasjonsveier. Bare det å komme seg til kirke kunne være nær sagt umulig uten veier og broer», skriver Steinsland. (3)

Dette er en misjonstid, og de fåtallige kirkens menn må komme seg fra bygd til bygd, i tillegg til at de enkelte troende trenger kirkevei. Det er en tid hvor verdslig og religiøs makt sentraliseres, og behovet for infrastruktur øker. Verdslig makt samles på kongens hender, og den religiøse utøvelsen, som tidligere fant sted på den enkelte gård, flyttes over til kirkesentra.

Det at det så raskt ble så vanlig å bygge bro når noen døde, kan også ses som uttrykk for at broen som metafor var noe nordboerne intuitivt forstod og hvor de nyomvendte hedningene og kirkens menn kunne møtes i en oppfattelse av livet og døden, slik vurderer i alle fall Sophus Bugge saken. (4)

Broen kan også ses som en ytre ramme for kirkens sjelesorg, en konkret gjerning som kan gi utløp for sorgen.

Vi kan kanskje si at Dynnasteinen bygger en bro mellom livet og døden, men også mellom en gammel tid og en ny, og mellom to veldig ulike verdensanskuelser.

Nyperoser vokser over Astrids stein

De fleste av Grans barn og unge har vært innom Hadeland Folkemuseum og steinen som står der. Kanskje har de dunket på den og kjent at her er det hult – dette er jo en kopi og ikke den ekte steinen. Hva skjedde med den?

Gunvor fikk steinen reist, symbolsk nok, på toppen av en av gårdens gamle gravhauger. Her sto den i flere hundre år, men ble etter hvert tatt ned og nyttet som både vanningstrau og dørhelle.

Da Henrik Wergeland gikk gjennom Hadeland i 1840, på vei til Valdres, tok hans seg en pust i bakken ved Dynnasteinen:

Derpaa hvilte jeg mig bedst

paa Dynnastenen, reist over Astrid, Hadelands smukkeste Pige (…)

Skynd dig da min Fod! Skynder eder, Been! Thi Hyben-

busken strøede allerede sine Roser blegnende over Astris Steen,

den smukkeste Pige, Hadeland har frembragt

(Valdersen på hjemveien, 1840)

Han fant en veltet stein overvokst av roser. I denne forfatningen ble steinen funnet og kjøpt opp av distriktslege Augestad, som til slutt overga den til universitetets Oldsaksamling i 1879.

Hvor er steinen i dag?

Dynnasteinen befinner seg på Kulturhistorisk museum, og nysgjerrige hadelendinger kan i dag ta turen innover til Oslo og beskue steinen der den står. Den opplever nemlig fornyet aktualitet som del av utstillingen «Vikingr», som er en fremvisning av artefakter fra de rundt regnet 300 årene som utgjør vikingtiden.

Trer man inn i det minimalistisk utsmykkede utstillingsrommet, hvor enkle montere i stringente rekker viser frem et lite knippe av frittstående oldsaker fra vikingtiden, vil man se Dynnasteinen trone innerst mot fondveggen.

Hva er tanken bak denne plasseringen, og hvorfor er Dynnasteinen i det hele tatt inkludert i en så tilsynelatende spartansk utstilling?

Vi spør Marianne Vedeler, professor i arkeologi ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, som også er faglig ansvarlig for utstillingen.

Vikingr

– Hvorfor den står hvor den står? Den er først og fremst svær og gjør mye ut av seg!

Sier hun om den tre meter høye steinen, og forklarer videre:

– Tanken her var at vi har en slags kronologisk fortelling i utstillingen. Helt i enden så er temaet overgangen fra norrøn, hedensk tid til kristendommen og derfor har vi satt den innerst i lokalet.

Hun påpeker at steinen er fra 1000-tallet, og står plantet i en eldre tradisjon med å reise den typen steiner, samtidig som den har et utpreget kristent budskap.

– Her ser vi jo Jesus-barnet og Maria og de tre vise menn – julefortellingen, rett og slett. Den illustrerer veldig godt denne overgangen som kommer mot slutten av vikingtiden og er veldig interessant i så måte, sier professoren.

Fortelling i 1000 år

Dynnasteinen speiler et samfunn i endring, og en liten, nordlig krok av verden som åpner seg mot noe helt nytt; en tro på en guddom som ikke er helten eller den store slåsskjempen, men som nedverdiger seg til å inkarneres i noe lite.

Et barn.

Det er dette vi feirer nå i den lune, mørke tida.

Kristendommens fortellinger har vært med oss i 1000 år her på Hadeland, helt siden Gunvor sto på tunet sitt på Dynna og så på den nyreiste steinen, og kanskje felte noen tårer.

Tone lagde smykke av steinen

Hadeland har tidligere skrevet om Tone Kristiansen, som valgte å utforme et anheng av Dynnasteinen.

– Hvorfor syntes du steinen fortjente å bli gjort til smykke?

– Fordi det er en veldig fin stein med fint motiv på, og den passer veldig bra som smykke.

Kristiansen kan fortelle at Dynnasteinen selger godt.

– De fleste har et bevisst forhold til steinen, og mange vil ha den. Det er dessuten lokalhistorie, så mange er interessert i den av den grunn.

Om journalisten

Toralill Sjaavaag:

  • Frilansjournalist
  • Utdannet middelalderhistoriker (master i historie)
  • Bosatt i Brandbu

Kilder

1) Gro Steinsland: Hellig tid. Klassekampen, 28. desember 2020

2) Gro Steinsland: Julefortelling i runer. Kronikk i Aftenposten, 24. desember 2009

3) Gro Steinsland: En husfrue og en motmyte. Morgenbladet, 1. mars 2012

4) Sophus Bugge (1941): Norges innskrifter med de yngre runer

5) Víkingr. Reiser, krig og tro i et samfunn i endring. Utstillingskatalog, Kulturhistorisk museum 2019