Gå til sidens hovedinnhold

Om å ofre noe

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Året er 1939 og jeg blir født. Det er midt i september og solen er fortsatt varm og god, har jeg blitt fortalt. Alt lå til rette for at jeg skulle få en trygg og god barndom, men det skulle ikke gå lenger enn til 9. april 1940, så brøt helvetet løs. Norge ble hærtatt og tyske soldater rykket inn. Min barndom ble langt fra trygg og god. Ikke før etter 8. mai 1945 kunne jeg gå trygt i Oslos gater. Spise normal mat, og ikke kålrot stekt i tran, med frosne, bløte poteter til for eksempel. Spise min første sjokolade og fersk loff med sprø skorpe.

Blendingsgardiner, mørklagte gater. Bombekjelleren som vi måtte til når flyalarmen gikk. Skrekk og svettelukt. Både voksne og barn var redde. Dette er minner fra en tapt barndom.

Så er jeg også kjempeglad for at jeg ikke var født på 20-tallet og var ungdom i denne perioden. Mange barn og unge fikk ikke den skolegangen de hadde krav på og mange tok uheldige valg som har fått konsekvenser for både dem selv og familien langt inn i vår tid.

Nå er vi altså på 2. året i en pandemi og nå sutres det over sydenturen som gikk fløyten. Studietiden som ikke ble som forventet. Utelivet som stagnerer. Alt de unge må ofre. Når jeg nå sitter og tenker tilbake, så har det faktisk vært barn og ungdom i tidligere generasjoner som også har ofret noe.

Kommentarer til denne saken