Gå til sidens hovedinnhold

Om petuniaer og filleryer m.m.

Ditt Hadeland

Da je tok detta bilde for å sende det tel dattera mi i USA, hadde je nok tenkt at hu bare skulle se å fine blomma var og ikke for å vise fram den gamle fillerya som hang tel lufting.

Men så kom je på åssen mor mi satt neri Midtgard'n – uthuset og vævde ryer. Hår ledig stynd, mellom vassbæraing, matlagaing, golvvask, bærplukking og andre gjøremål i et gammaldags hus, strene hu forbi dynga og solbærbusken og sætte seg ved den store væven som a Marja Seiersten hadde gjært tel med å få sætt opp. Den sto innafor høylageret, mellom saltbaljen, mjølbøla og den vesle lekestua syster Berit og je hadde fått lov tel å ordne i det eine hjørnet. (Etter my krangling med'n bæstefar!)

Etter at kvældsmaten var etin og'n bæstefar hadde gått opp den bratte trappa tel skomakerverste sitt, satt a mor og vi systren på kjøkkenet og reiv opp filler tel lange remser.

Vi brukte den gamle Singer symaskin', sydde remsen i hoppes og laga nyster slik at det vart lettvintere å væva.

Å slags tøy var det vi satt og reiv opp, lurer je på nå så mange år etterpå? Det var i hvert fall ikke no ta polyester, nylon eller dacron. Det var nok no bomull, lerret, verken, flannel kænskje? Dei gamle makkounderbuksen hass far var spesielt gromme, for dom vart brukt tel å laga fine gulhvite striper i ryen.

Mor mi vov ei spesiell rye ta et gammalt ullteppe og et langt vømmelskjørt etter a tante Elise som hadde døyd den vintar'n. Vi systren hadde den rya på golvet ved den breie senga vår og sætte føtten på den når vi måtte opp og bruke tissepotta om natta. Den var og kjekk å ha tel å legge over kjellerlemmen på beinkalde vinterkvælder så det ikke vart kald trekk frå kjellar'n.

Je har gode minner om vasking ta filleryer. Det vart gjort midt på varmeste sommar'n hos a tante Berta som bodde like ved ælva og hadde no så kjækt som et bryggerhus med dør rett ut mot en dam med hvite vannliljer.

A tante Marja kom helt frå Martegutua, drog med seg møkkete ryer på ei lita kjerre; a tante Karen og a mor kom i hoppes med ryen i ei trillebår som dom skifte på å dytte.

Inne i bryggerhuset skrubbe dom ryen på et vaskebrett med grønnsåpe og kaste dom rett uti ælvedammen. A Reidun og je hoppe uti og svømte rundt med dom, låg på dom og more oss med å svømme under dom.

Tanten mine drog filleryen opp frå vatnet og la dom på den varme grassbakken tel tørk. Så sætte dom seg i solveggen, og a tante Berta kom ut med brødskiver og kaffekjel' med nykokt kaffe.

A Reidun og je fekk og mat og bringebærsaft. Vi sætte oss tett nemed dei vaksne og hørte på slarvinga om dei tanten som ikke var der.

– A Erika er redd mæn sin, sa dom, – får ikke lov tel å gå utafor gardsplassen hu; – a Petra har ti på seg alt for mye arbe hos fine gamle fru Jacobsen, driver visst og kjoner med no klæsvask der.

Unge jinter som hadde fått lausonger hørte vi og om, og a Bjørg og'n Albert som var nødt tel å gifte seg!

– Men det er nå ikke sikkert at det er n' Albert som er far tel den ongen, sa a tante Karen, – hu derre Bjørg har hatt flere kjæresten hu ma, og under krigen sto a i med en tysk offiser, – Offiserhora, vart a kalt den gongen.

Petuniaplanta som har gitt meg stor glede i hele sommar er sannelig hardfør. Je har bare passe på å gi a vatn og å tømme krukka hvis himmal har gitt alt for my regn.

En mårra, etter kraftig vind, var blommen borte, men krukka sto att. Je titte rundt på gardsplassen og der på pukken låg planta, tørr og forkømmin, men i live! For da je sætte den tælbarsatt i krukka og slo på vatn, reiste a seg opp att i all sin prakt og har begeistre meg med nye vakre raue blommer, opp att og opp att tel langt ut i september!

I min barndom fantes ingen petuniaer, ikke non blommer ved inngangsdøra eller non blomsterkasser utafor glasa heller. Det vi hadde var geraniumer, i vinduskarmen. Blomsterpotter? sa du. Som oftest var det gamle fiskebollbokser pynte med rødt kreppapir, fint det ma! Geraniumer var ikke å få kjøpt non stand, men avleggar fantes på hår plante. En måtte ikke spørja om å få, men ta en i hemmelighet, uten at eiar'n såg det. Gjorde en ikke det, voks ikke planta, vart det sagt. Gammal overtru er seiglivet!

Venninne Maren fortæl om en hendelse på Røysum da hu var lita. Det hadde seg sånn at etter at mor hennes hadde hatt besøk ta non syklubbdamer bortantæl Vika, gikk a inn i storstua, og hu fekk hakaslæpp da a såg at det som hadde vøri en helt spesiell fin og fargerik geranium var ribbe for nesten alt det grønne og sto der sååå trist i glaskarmen. Men den kom seg att etter hvert og var tel glede for a mor Marta og dei tre kjekke Præstkvennsjinten som voks opp der.

Kommentarer til denne saken