KLARE: Kamilla i midten sammen med to andre frivillige, klare for å observere operasjon.

Kamilla (18) jobber som frivillig i Tanzania

Kamilla Hval Skiaker fra Gran har en litt annerledes skoleferie enn 18-åringer flest. Sommeren mellom 2. og 3. året på Hadeland videregående tilbringer hun som frivillig ved et sykehus i Dar-es-Salaam i Tanzania.
Publisert

Dar-es-Salaam: – Jeg hadde lyst til å reise, dra ut og oppleve noe annerledes og nytt, en ny kultur. Og så hadde jeg lyst til å reise alene, forteller hun.

Da hun søkte rundt på nettet og fant den internasjonale organisasjonen Projects Abroad, som kombinerer reise og frivillig arbeid, var det midt i blinken for 18-åringen. Særlig fordi de også hadde tilbud om frivillig arbeid innen medisin.

– Jeg vet også om andre som har reist med dem og som har vært veldig fornøyd, legger hun til.

Kamilla hadde lyst til å dra til Afrika, hvor hun aldri har vært før. Da Projects Abroad hadde tilbud om å jobbe på et sykehus i Tanzania, var reisemålet gitt. Nå er snart det fire uker lange oppholdet over. Vi får snakke med henne på telefon mens hun har en pause på sykehuset.

– Hva slag type sykehus jobber du på?

– Et offentlig sykehus, ikke det største, men med akutt-, barn-, operasjons-, fødeavdeling og flere andre.

– Hvor får du lov å bidra selv?

– Vi er med og observerer under operasjon, og på barneavdelingen, men på «minor surgery» (mindre kirurgiske inngrep) får vi bidra med for eksempel å bytte bandasje, rense sår og fjerne sting.

Kamilla til venstre sammen med tre andre frivillige, inne på avdelingen "Minor surgery".

Kamilla til venstre sammen med tre andre frivillige, inne på avdelingen "Minor surgery".

Pasienter må ha med egen bandasje

– Mye er annerledes fra helsevesenet hjemme?

– Standarden er veldig annerledes. Her må for eksempel pasientene ha med seg egen bandasje til sykehuset. Det er lite utstyr i forhold til i Norge. På fødeavdelingen føder noen på golvet, og det er ikke noe smertestillende å få. Jeg innser hvor heldige vi er i Norge. Jeg opplever nye ting på sykehuset hver dag. Mange har malaria, hiv og aids. Det er mange barn med brannskader, de leker jo midt oppi der det lages mat. Alt er så annerledes, også hvordan legene behandler pasientene, sier hun.

At pasienten forklares i detalj om hva som skal skje, slik en er vant til hjemmefra, er en fremmed tankegang. Her gjelder heller «Hakuna matfata», null stress, mener hun.

– Mye er også bra og fascinerende. Jeg ser hvor lite som skal til for at folk er glade og lykkelige.

– Hvordan bor du?

– Jeg bor hos en vertsfamilie sammen med ei annen jente som jobber frivillig. Hun er fra Island. Vi bor litt utenfor sentrum og tar den lokale bussen, som kalles «dala dala», til sykehuset. I området her er det sjelden de ser turister, og i starten fikk vi mange blikk. De kaller oss for mzungu (på swahili betegnelsen for hvite personer). I begynnelsen når vi gikk på markedet eller tok taxi, tok de alltid høyere pris fra oss. Men nå kan vi noen lokale uttrykk og har lært oss å prute.

Fattigdom er godt synlig rundt området hun bor. De som ikke har penger må klare seg selv. Mange sitter for eksempel ute og friterer mat og selger til forbipasserende, forteller hun.

På sykehuset: Kamilla sammen med to leger som jobber på sykehuset.

På sykehuset: Kamilla sammen med to leger som jobber på sykehuset.

I bryllup og på safari

Kamilla føler seg svært godt tatt imot.

– Afrikanerne er så åpne og hyggelige. Alle vil snakke med deg. En blir veldig godt kjent med folk. Vi er blitt invitert både i bryllup og til afrikansk førbryllupsfest, forteller hun.

– Har du fått sett mer av Tanzania enn storbyen Dar-es-Salaam?

– Vi reiste til Zanzibar ei helg. Og så skal vi på tre dagers safari.

– Denne sommeren blir et minne for livet?

– Det er jeg ganske sikker på.

– Du sa i starten at du var bestemt på å reise alene. Hvorfor det?

– Jeg har aldri reist alene før, bare med familie eller med venner. Jeg ville lære mer om meg sjøl, og lære å stole på meg sjøl. Når jeg reiser alene blir jeg også kjent med nye folk uten at de har noen forventninger av meg.

Vil ut igjen

– Hvordan blir det å komme tilbake i den vanlige tralten?

– Jeg gleder meg til å møte igjen folk og fortelle om det jeg har opplevd. Men jeg gruer meg til å dra herfra. Jeg skulle ønske jeg kunne være her lenger. Vertsmoren min har sagt det bare er å komme tilbake, så kan jeg bo hos henne. Jeg kommer ganske sikkert igjen.

Kamilla tar i høst fatt på sitt tredje år på Hadeland videregående, på studiespesialiserende. Om hun skal sikte seg inn på medisinstudier etterpå, er hun ikke helt bestemt på ennå. Medisin er en av mange ting hun tenker på. I hvert fall blir det noe innenfor realfag, vet hun.

En ting hun slår fast, er at hun vil ut igjen og reise, og gjøre frivillig hjelpearbeid.

Artikkeltags