Røyefeber

Av
DEL

Ditt Hadeland Jeg sitter og ser utover Skjervevatnet.

Isen har krøpet på, en fin gjennomsiktig hinne på en halv centimeter. «Av og til er 1 millimeter nok». Men jeg må nok vente litt før jeg går utpå. Blankisen gir meg abstinenser. En lett skjelving med Oslo-knekk i knea. En mild synsforstyrrelse, utvidede pupiller og ufrivillige rykninger i høyre arm. Varpestikke-armen. Det varer et kort øyeblikk. Jeg samler meg igjen og verden er i vater. Jeg veit godt hva det er, jeg har røyefeber!

Jeg veit at hu er der nå. På grunna. Røyevarpet. Det er nå røya elsker sin neste. I kåt lek står a og dirrer og byr seg fram. Hu gjør noen ville utfall. Det virvles opp bunnsediment. Rogn og mjølke skal blandes mellom stein og grus der nede på bunnen. Røyeslekt skal følge røyeslekt. Da må elskov til, også for en kald, arktisk fisk som kvikner til i det isen kryper på. Dette er jeg keen på å være med på! Ikke sjølve elskoven. Jeg nøyer meg med den jeg får på land, såklart! Det får være måte på! Nei, jeg vil ligge på magan på isen. Se på. Glane ned i hølet. Våt kondens på brilla. Kalde gufs langs glassklar blankis. Den gjør stumpen kald og kjøler ned røyefeberen. Gir meg full fokus. Konsentrasjon. Mindful. Jeg kikker ned på leiken.

Plutselig er a der. Lokker og lurer som ei nysminka Beteljente på ungdomsklubben på Solvang. Vakker, men fryktelig vanskelig å få. Men jeg gir meg ikke! Varsomt fører jeg blinken min ned i hølet, ned på dypet. Jeg gjør noen kraftige rykk for å si «her er jeg. Kom å ta meg- du kan få meg». Kanskje får jeg oppmerksomheten jeg ønsker meg? Kanskje ikke. Hu er lunefull og bedragersk. Jeg må jobbe for å få. Jeg begynner å dirre og skjelve med blinken min. Byr den fram. Blank og fin. Sjølve godbiten henger under, som brura sa. En fersk maggot. Uimotståelig. Vær så snill: gi meg (kroken) et kyss, baby! Plutselig skyter noe forbi. Der er a. Jeg fortsetter med lokkende og skjelvende bevegelser. Kom kom kom. Der er a igjen. Smeller til blinken med skjerten! Jeg holder pusten. Det kommer flere. Det er mange som vil være med på leiken! Det er hett under nåsatippen der jeg ligger og glaner med oppspilte øyne ned i hølet! Storpurka gjør sin entre. Jager smårøyene vekk. Det er bare oss to på dansegulvet nå. Den vakreste dama på Skjerva og en 46 år gammal mann fra Saltsyredalen. Håper ikke Gro blir sjalu! Det er jo tross alt bare snakk om en fisk. Glem ikke det, kjære.

Vi danser Paso Doble. Blinken min er som en fyrrig matador. Røya er den sinte oksen. Vi går noen runder. Jeg vifter med kappa. Blodrød og pirrende. Plutselig går a til angrep. Plutselig er a vekk. Jeg må være konstant på alerten! Det drypper fra nåsatippen nedi hølet, den har bryti vannflata, akkurat som om den vil være med på dramaet den også. Der kommer hu igjen som skutt ut av en kanon! Hu sluker maggoten og stikker av. Men jeg sitter med trumfen. Kroken er min korde. Jeg kjører den inn i tyrens nakke (røyekjeften). Fast! Hu er min. Jeg vrir meg over på sida og drar henne opp. Hu ligger der vakker men fortapt på isen. Det er nesten så jeg må felle en tåre. Men jeg har ikke tid. Utstyret mitt må tilbake i hølet. Fort som svint! Rett til bånns. Det er flere som vil være med på dansen, og jeg er med. Hver gang.

Lykke.

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken