Under krigen sto mor mi ofte ved glaset mot vest og såg ut. Hu løfte aua mot himmal, sukke og sa: – Kommer ikke engelskmenna snart? Det var som om a vente å se britiske fly komma seilendes over Thuleskauen og innover Viggadal’n. Hu var så lutlei krigen, rasjoneringa og, ikke minst, dei forbaskade svarte rullegardina som måtte trekkes ner så fort det vart mørkt.

Det er rart å tenke på at vi levde i fem år uten ei eneste strime med lys utafor døra eller glasa. Hvis vi absolutt måtte ut etter at det var mørkt, brukte vi ei lommelykt, hvis vi hadde fått tak i batterier, da.

En kvæld hadde a mor, syster Berit og je vøri på besøk hos a bæstemor. Vi hadde gått dit mens det enda var skumring, men det var bekmørkt da vi skulle hematt. Vi stavre oss forsiktig fram nerover den smale gutua, lommelykta ga oss ei smal strime med lys, og a Berit og je følgte etter a mor.

Vi hadde akkurat kømmi tel Kåvabekken da lykta sløkne. A mor stanse og sa at vi skulle gå etter en an og hølde oss tett inntæl henne. Det var jøtt nifst å gå over den smale, skranglete brua med den flomstore, buldrende bekken like under oss.

– Vi synger en sang, sa a mor, og stemte i med «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare». Vi sang så høgt vi greide og overvant både bekkebulderet og vår egen mørkeskrekk på den måten.

Da vi hadde kømmi oss vælbærje over Kåvabekken, stoppe vi og såg oppover mot huset vårt. Vi skulle bare opp en bratt skråning, så var vi hematt tel lys, varme og trygghet.

Plutselig såg vi ei lita lysstrime i glaset mot sør. Den svarte rullegardin vart løfte opp non få centimeter. Vi skjønte at det var’n far som titte ut for å se etter oss. Vi skyndte oss opp bakken og trampe inn i gangen mens vi sang siste verset ta trøstesangen vår. Han far lo, men sa at han hadde lurt på å det vart ta oss, og at han var glad vi var hematt.

På novemberkvælda var syster Berit og je livredde hvis vi måtte gå forbi Prestkvennslåven, for der hadde non sett «Styggen Sjøl» sitta på en stubbe og splelle fele. Vi snudde på hue vi da, for å vara sikre på at vi ikke skulle se det stygge synet.

Jarengutta skræmte oss med «Den Sorte Dame» som dom hadde sett bortved Grautbrua – spøkelse hadde fosvønni inn i skauen ved Lysenlandet, sa dom. Men en dag kom `n far hemmatt og fortælte at mysteriet med den dama var oppklart. Det var skøyar'n Reidar Liaklev og en kamerat som hadde klædd seg ut! Den letteste hadde søtti på aksla tel den sterkeste.

I november 1944 vart vi skræmt med Rottenikken, en morder som hadde rømt frå et fengsel på Sørlandet. Det vart sagt at han var voldelig, og at han hadde vørti sett flere steller på Hadeland.

– Kom hematt før det bler mørkt, sa mor mi, huss på Rottenikken, han er radt på Jaren og han! Da vi skulle på speidermøte på Røysum, var vi jøtt redde da vi gikk forbi Thuleskauen for der sto dei mørke granbusken som svarte trøll, og vi trudde kænskje Rottenikken hadde gjømt seg der.

Syster Berit hadde geburs 2. november, og i 1943 glede a seg spesielt for da fylte a sju år! Hu hadde begynt på skolen den høsten, men hadde vørti erte forde a bare var seks år.

A Mor baka geburskake med egg han bæstefar hadde bytte tæl seg for færding ta skor. Det var verre med krem, for no fløyte hadde vi ikke fått tak i. Men je hadde vøri på apoteket i Brua og kjøpt et pulver som forandre den skumme mjølka tel en slags krem. A mor piske blandinga med hændvispen tel det vart stivt. Heldigvis hadde vi att litt ta det gjæve bringebærsyltetøyet, så god kake vart det!

Je fekk ikke fått lov tel å vara med ved bordet, men fekk komma inn etterpå og vara med på å synge geburssangen. Je var og med da a mor sætte i gang med tøyseleka hu hadde lært da a var hushjelp hos Munthefamilien i Oslo.

Hu gikk ut på kjøkkenet, åpne døra og ropte at vi skulle komma dit, en om gongen, så skulle vi få se – Jerusalems ødeleggelse! A Marit gikk fyst, og vi hørte et lite skrik og no moroskrasling, så vi skjønte jo at det vi skulle gjennomgå ikke var no farlig.

Jerusalems ødeleggelse foregikk på denna måten. Vi måtte sætta fjeset inn i et kåpeerme, så slo a mor non dråper med kaldt vatn rett i fleisen på oss. HA – HA!

I den neste leken påsto mor mi at hu skulle greie å sætta fast ei skål med vatn på veggen med ei knappenål! Hu sto på en taburett og høldt skåla og knappenåla i henda. – Å nei, der datt nåla ner på golvet, sa a!

– Du får ta a opp att du Ester! Jo da, a Ester bøyer seg troskyldig for å ta opp nåla, og så slår a mor vatnet i skåla rett ner i nakken hennes - HA – HA!

Det skulle ikke så mye tel for å more oss onga den gongen!

Stakkars november, uglesett, grå og trøtt,
ligger hvilende og venter på vinter,
tussmørkekvelden sniker seg tidlig inn
og nattesvart stillhet uten ord
ligger lenge over slumrende jord,
det er novembertrist her i nord.