Sykling og løftebrudd

Sykling og løftebrudd

Sykling og løftebrudd Foto:

Av
DEL

Ditt Hadeland A tante Karen hadde sykkel, en stor, svart, ufampete en, ballongdekk, ett gir. Syster mi og je lærte å sykle på den, sto i ramma, datt ta flere gonger, fekk oppskrubbine legger og kner, ga oss ikke og mestre da kunsten etter hvert.

Mor mi hadde aldri lært å sykle, hadde nok ikke hatt, eller sett, no så avansert i barndommen hu, i husmannsgrenda der hu voks opp. Hu ville så gjenne lære, prøvde og prøvde på den store sykkal mens vi systren høldt i bagasjebrettet for å gi a litt støtte. Je syns je ser a, lita og rund med bomullskjolen oppover knea, den breie baken på setet og føtten med klumpete skor som a aldri greide å få plassert riktig på pedala. Hu ga opp etter mange forsøk, flere skrubbsår og my ergrelse.

Da je begynte på realskolen i 1947, kjøpte'n far en helt ny sykkel tel a Berit og meg. Det var den rimeligste som var å få tak i på Samvirkelaget i Brua, grønn med høgt styre. Vi systren vart ikke glade da vi fekk se'n – vi vart skuffe! Vi hadde glede oss så tel å få sykkel, glede oss no jøtt, også var sykkal grønn! Vi ville ha en blå sykkel. Også hadde'n høgt styre, vi ville ha et lågt ett! Vi ville ha sånn sykkel som venna våre på Røysum hadde. Stakkars far som hadde tråkke den sykkal opp att i frå Brua og sikkert trudd at vi skulle bli jøtt glade, hadde vel trudd vi skulle ha hoppe opp og ner og kaste oss om hærsen hass og sagt takk, og takk da far! Vi sa vel takk, så vidt kænskje, men var to bortskjemte drittjinter den fine høstdagen da vi fekk ny sykkel.

Je vart jo vant tel'n etter hvert, men følte meg dum og keitete da je satt på setet med fjeset alt for høgt tel værs på grunn ta det høge styret.

Da a Berit drog bort tel naboen for å vise fram sykkal, vart a møtt ta to sure, sinte jinter. Dom sparke på'n, og den yngste tok ei saks og stakk den i fingen hennes. Arret etter saksestikket hadde syster mi resten ta livet.

Det var meininga at je skulle bruke sykkal om dagen, skulle sykle tel realskolen oppe i Eggelinna, og da skoledagen var slutt skulle je tråkke meg hematt fortere enn fortest sånn at a Berit kunne ha glede ta sykkal om æftan.

Men så hadde det seg sånn at je alt for ofte glømte meg bort mens je trille nerover Eggelinna, for helt ta seg sjøl liksom, så snudde sykkal i Brua, snudde rundt og trille nerover mot Røykenvika langs elva, forbi Dæhlengard'n, svingte fint rundt Festningsvingen, fortsætte forbi Røken og endte opp helt nere ved Smedsrudgard'n, sjølve senteret i Vika.

Der stoppe sykkal, og helt ta seg sjøl, trur je, for der var gutta! Der var'n Birger og'n Iver, han Per, han Hjalmar og'n Bjarne.

Vi jinten slengte frå oss sykla og vart omringe ta guttegjengen, vart dytte litt på i all vennlighet, fekk høre litt fæl i kjæften prat, fekk radt non omfavnelser, non klæmmer og smånusser på kjakan.

Da vi endelig sykle hemattover, fniste og skravle vi i munn' på en an, og da bestemte vi åkke ta dei gromme gutta som var den kjekkeste, den peneste, den tøffeste. (Nei da, vi visste ikke å det ordet betydde, men når je tenker telbars att, så var nok non ta dom det.)

A Berit var ikke blid da je endelig kom hematt, - a mor kjefte og brukte seg. Je fekk høre å slem je var, å tankelaus je var, og så måtte je lova å komma rett hematt heretter.

Non gonger, hvis det var regnvær, husste je løftet mitt, og non gonger, hvis det var pent vær, så «glømte» je det je hadde lova. Fekk faktisk nokså my kjæft den høsten, men det prelle ta meg som vatn på gåsa!

Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken