I hælja strevde je meg opp tel Sølvsberjet. Utsikta er flott. Nå i august ligger åkera som et fargerikt nettverk ta gult og grønt kønn. Garda med hvite våningshus og raue låver gir meg en slags trygghetsfølelse. Je er så glad je bor i et så fredelig område ta verda.

På Nittedal hjelpestikkefyrstikkasker er de bilde ta ei furu som klynger seg fast tel en bratt bergknaus. Det har det vøri spekulert my på å den har hørt heme, og mange har påstått at den er frå doms spesielle grend. Men je ha tenkt å avgjøra den kontroversen for godt! Furua på fyrstikkasken står ytterst på en knaus på Kjørketangen ved Næskjørka i Røykenvika. At den står der og klynger seg hardnakke fast tel stein og grus, og antakelig har sti der i uminnelige tider, er et mirakel! Røtten ligger mer over enn under jorda, strekker seg langt innover og oppover bakken og henger i lause lufta over strandkanten. Furua er skakk og vindskeiv og den grønne krona henger langt utover vatnet. Utsikta utover Randsfjord’n frå Kjørketangen ved Næs er forresten en opplevelse i seg sjøl.

Je har et spesielt forhøld tel to andre furuer. Den eine står halvvægas oppe i Røysumslinna på Jaren. Nå er den skakk og nesten bortgjømt blant et orrekratt. Alle vi som voks opp før biltrafikken gjorde kjelkeakaing umulig og livsfarlig, veit å den er hen. Det var dit vi onga drog med oss sparka og kjelka våre på månelyse og stjerneklare vinterkvelder, snudde og kappkjørte i gnistrende fart nerattover forbi Fagerlundskolen tel Prestkvennsbrua. Det er rart å tenke tel bars att tel ei tid da bare doktar’n, lensmann’ og et par bedrestilte storbønder hadde bil. Det var ei trygg og god tid å vækse opp i. Ingen onger bruker Røysumslinna tel akabakke i dag da bila suser der i ett sett. - Med alt for stor fart, syns nå je.

Den andre furua je ha vørti opptatt ta står ved badeplassen min ved Åstjenn i Brandbu Almenning. Den vækser mellom mæsåkledde svaberg og breier greinen utover det mørke vatnet mens den kaster solblande skygge over hvite vannliljer på raubrone hjerteblad. Like innunder fururota er det siv og små flytetuer med grågrønt starrgras. Det kan fort bli nifst der hvis det skyer over. Da blir tjennet tel et eventyrtjenn der en venter at nøkken kænskje skar stikke hue opp og lokke tel seg en ensom vandrer.

En dag da je satt på det varme svaberjet tenkte je på å sterk, livskraftig og vakker den furua er. Væl hemmatt skreiv je et dikt tel furuas ære. Det er som en fabel der je lar furua filosofere om seg sjøl og det livet hu har.

Furua ved tjernet

En tidlig sommermårra da solstrålene traff tjernet
fikk furua øye på speilbildet sitt under den blanke flata;
furua så at himmelen hadde lyse skyer og var blendende blå,
at grågrønt siv svaiet mot den ruglete rota
og at rødgrønne hjerteflyteblad duvet dovent
omkring den ranke gylne stammen.


– Jeg er stolt av stammen min, tenkte furua, og jeg er sterk,
jeg er bevis på naturens underlige, vidunderlige skaperverk.
I vannspeilet så furua åsen, svaberg, lyng, stein og mose,
og like ved den store furukrona en Nymphaea Alba, en nøkkerose;
den var som en diamant, en Kooh- i- Noor, glitrende og stor,
med vanndråpeperler rundt det gule tigerøyearret;
nøkkerosa var vakrere enn noen kostbar og keiserlig tiaraprakt,
kledd i uskyldshvit midsommerdrakt


– Men jeg er jo virkelig vakker, tenkte furua, og så heldig
som får stå her hver sommer på den ruglete rota,
med den ranke stammen, med furukongekrona
og de grønne greinene mine;
jeg kan strekke meg over det blanke tjernet og se meg sjøl i et speil;
ja, her står jeg så gjerne gjennom årets
mange dystre døgn og nådeløse nattemørke.

Piskende regn, tett tåke og vrang vind fra nord skal jeg tåle,
og vinterens snøstorm og vinternattas kulde på denne vår jord,
bare jeg får oppleve en midsommermårra så vakker,
om enn så flyktig; da ser jeg jo at jeg er levedyktig;
jeg ser at jeg er vakker, rank og slank, stolt og sterk
og forstår at jeg, furua ved det tause, blanke tjernet,
er en del av naturens underlige, vidunderlige skaperverk.