Arne Gudmund Hammer har her i avisa et innlegg, formodentlig et innlegg som en reaksjon på mitt «Tanker omkring en «ballong». Her utpeker han oss som er pasifister som «vårt samfunns største trussel». Interessant at vi som er pasifister og på et prinsipielt grunnlag tar avstand fra voldsanvendelse og krig blir det.

Etter overskrifta på hans innlegg har jeg vel ikke store forhåpninger om at vi skal komme til noen enighet og felles forståelse for hvordan vi skal unngå at verden/ballongen kan komme til å «sprekke».

Les også

Tanker omkring en «ballong «

Hammer ramser opp flere navn på personer som har utøvd sin militære makt overfor andre nasjoner og egen befolkning med vold. Jeg vokste opp og har levd på den tiden de fleste av disse maktpersoner regjerte. Lista på både tidligere og nåværende maktpersoner kan helt klart utvides, dessverre. Det påstås for øvrig at Barack Obama var den første presidenten i USA som førte krig hver eneste dag i hele sin presidentperiode, og han fikk fredsprisen av Norge. (Men han fikk jo den nesten før han fikk begynt som president)

Les også

Pasifismen er vårt samfunns største trussel

Min ungdom var preget av først og fremst krigen i Vietnam. Her «teppebombet» amerikanske B52 bombefly landet, og benyttet seg av kjemisk krigføring i form av Napalm. Med store menneskelige lidelser for befolkningen i Vietnam.

I Spania, Portugal og Hellas styrte militærjuntaer landene, og i Tyrkia var det stadig militærkupp hvor generalene bestemte hvem som skulle styre landet. Portugal, Hellas og Tyrkia var medlemsland i NATO på den tiden det skjedde.

I Sør Amerika var det på den tiden flere militærdiktaturer. Men, i Chile var det blitt valgt en sosialistisk president. Det falt ikke i god jord hos det militære i landet, som ved hjelp av USA fikk styrtet den lovlige valgte presidenten Allende, og general Pinochet tok over.

Den kalde krigen var på det kaldeste, med terrorbalanse og atom opprustning. Det gjorde inntrykk på en 15-åring som var på søken etter løsninger. Her ble mitt pasifistiske grunnlag lagt. (Jeg var ingen Flower power eller hippie)

At verden aldri har vært uten kriger kan vel ikke pasifister få skylda for. Kanskje skyldes det heller at noen har følt at de innehar en så sterk militær styrke at de kan føre en erobringskrig mot andre, eller for å knuse tendenser til opprør som de ikke ser som gunstig for sine egne interesser?

I 2019 offentliggjorde den svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI en oversikt over hvor mye som blir brukt totalt til militære formål i verden. Totalt ble det i 2019 brukt 1,971 milliarder dollar. USA står alene for mer enn de 10 neste nasjonene på lista, og for cirka 39 % av alle utgifter til militære formål i verden. Dessverre er det ingen grunn til å tro at tallene er lavere i dag. Det benyttes mere til militære formål enn til bekjempelse av sult og fattigdom og klimaforurensning i verden.

Ifølge organisasjonen «Nei til Atomvåpen» finnes det i dag 12.000 atomvåpen i verden. 1800 av disse står i høy beredskap klare til utskytning på minutters varsel. Ni atomvåpenstater truer verdens globale sikkerhet. Ved en feilinformasjon eller uhell kan en atomkrig bli utløst med katastrofale følger.

I 2017 signerte 122 land i FN en historisk avtale om forbud mot atomvåpen. Selvfølgelig signert ikke noen av de landa som har atomvåpen, men heller ikke Norge har signert avtalen.

Jeg mener fortsatt det er på tide å begynne å tenke nye løsninger for konflikthåndtering.

Vi har andre og viktigere ting å gjøre enn å skyte på hverandre og kaste bomber i hodene på hverandre.