Gå til sidens hovedinnhold

Tannproblemer!

Innsendt

Je var fem år gammal, hadde tannverk, og mor mi tok meg med tel tannlegen ved Trondhjemsvegen. Han ba meg krabbe opp i en høg, svart stol, no je etterkom. Men da det skarpe lyset frå den store lampa blende meg, og den hvitkledde karen ba meg åpne munn', vart je vettskræmt. Je begynte å bælja, så klæmte je leppen i hoppes og nekte å åpne dom att. Det er nok et bortskjemt enebarn dette, sa tannlegen, og slapp meg nedatt frå stol'n. Ingen flere tannlegebesøk på Sinsen!

Bæstemor mi visste råd mot tannverken. Hu dryppe kamferdråpar på en sukkerbit og ba meg hølde den mot vondtanna, no som hjerte ei lita stynd. Da mjølketenna satt laust, lekte a en slags lek. Hu knytte en tråd rundt tanna, feste den på dørklinken, gikk ut i gangen og åpne døra med et rykk.

– Hurra! Tanna datt ut i hoppes med litt blod. Det tålte je, og så fekk je jo belønning da tanna forandre seg tel en tiøring den natta.

På Fagerlund skole vart tannproblema ordne da tannlegen kom tel skolen med utstyret sitt, en stor svart stol, ei diger usæl lampe og en hel haug med torturinstrumenter. Vi vart ropt opp etter tur. Skjelvende og vettskremte tusle vi inn på tannlegerommet og krabbe opp i stol'n. Tannlege Bergen var ikke nådig, han bore og bore tel det nesten gnistre - det gjorde så vondt at tårer spratt ut tor aua mine. Men da je kom hematt og klaga tel a mor, var det ikke no trøst å få.

– Var glad du får stelt tenna dine du, så du slepper å miste dom, sa hu - det var ikke alle som var så heldige før i tida - veit om non som fekk gebiss i konfirmasjonsgave je.

Je hadde skakke tenner, den eine fortanna låg over den andre. Hadde ikke brydd meg så mye om det før je vart tenåring. Da skamme je meg, for venna mine hadde fine rette tenner, og je begynte å hølde handa over munn' når je smilte.

– Tannregulering, sa a tante Gunvor og ordne med time på tannlegehøgskolen i Oslo.

Etter en undersøkelse og non røntgenbilder, fekk mor mi med seg et langt brev med instruksjoner tel tannlegen på Jaren som skulle gjøra inngrepa. Ja, for inngrep var det sannelig. To jeksler innerst i munn' måtte trekkes, jo da bedøvelse med sprøyte, ikke akkurat behagelig, mye blod, slim og spytt i den hvite behøldar`n, mange ynk frå stakkars meg, også knakainga da digre tannrøtter vart røske ut. – Snart gjort, sa tannlegen, men je syntes det tok en evighet.

Etter ei hvilestynd så tannkjøttet skulle gro, begynte reguleringa. Tannlegen banke på plass metallhylster på to jeksler, banke dom så langt ner i tannkjøttet at blod piple ut i munn' min og tårer rant. Så vikle han tynn ståltråd rundt alle dei andre tenna, ei langvarig pine, - je ynke meg høglytt mens tannlegen klundre og klundre for å få det tel.

Tannkjøttet var hovent og vondt lenge - je fekk nesten ikke i meg mat, mest flytende, havrevilling og eggedosis hvis vi hadde nok egg, mjølk og solbærsaft. Fekk ikke sova, det gjorde vondt hvis je la kjakan ner på puta. Je vart tynnere og skralere, var ofte forkjøle, begynte å prate i nåsan, grein ofte.

– En må lide for skjønnheta, sa mor mi flere gonger.

Je veit ikke å lenge je gikk med den hersens reguleringa, men husser tannlegebesøk med jevne mellomrom for å få stramme tel ståltråda, heller ikke det smertefritt.

Je hadde vørti 15 år da je vart kvitt reguleringa.

– Tenna vil ikke rettes ut mer, sa tannlegen. Je flaug hematt og rett inn i gangen, stelte meg framafor speilet og gliste tel meg sjøl. Overraskelse! – Smilet mitt var jo pent, sjøl om fortenna ikke hadde vørti helt perfekte. Men så oppdage je en - to - tre stygge kviser på kjakan, fortvilelse! Men etter at je begynte å eta normal mat att, forsvant da dom heldigvis.

Les også

Dikt: Fimbulvintar'n i Viggadal'n

Da je hadde tvillinger i magan i Minneapolis i 1954, åt je jøtt my lakris - tenkte ikke på at det kunne skada tenna. Etter at jinten vart født, hadde je virkelig nok å gjøra, to bleieonger skulle stelles og mates - je die den eine mens den andre skreik gudsjammerlig. Hele lass med bleier måtte vaskes neri en mørk usæl kjeller i en gammaldags vrimaskin - etterpå kjonebar je den tunge balja opp tel leiligheta i tredje etasje og hengte klæa tel tørk på badet.

Je tenkte ikke på at tenna trengte behandling før je fekk forferdelig tannverk som plage meg dag og natt. Hadde ikke råd tel å gå tel en vanlig tannlege, og endte opp med gratis behandling på tannlegehøgskolen i Minneapolis der dom fant ut at gullfyllinger i mange tenner var løsningen. Det vart mange, lange og smertefulle timer i i tannlegestolen mens en japansk student pirke, bore, og la inn gullet. Bedøvelsen var ikke gratis, je måtte be om å få det rett som det var.

– OK, sa japanesar'n på gebrokkent amerikansk, - give me a dollar!

Da alt hadde roa seg og tvillinga var seks måneder gamle, begynte elendigheta att. Da skulle mjølketenna doms fram. Skrik og jammer! Je måtte ofte opp om natta for å trøste. Da den eine hadde sovne att, vakne radt den andre, slik at det vart lite søvn for både meg og gemalen. Samtidig fekk je plager med visdomstenna mine som ville ut og ikke fekk det ikke tel.

Tannlegen, som je da hadde råd tel å oppsøke, bestemte operasjon med lokalbedøvelse. Herre Gud for en prøvelse! Ikke nok med at det som foregikk i den svarte stolen var smertefullt, men etterpå sætte det seg infeksjon i tannkjøttet, og je fekk ikke nattesøvn sjøl om tvillinga var over det verste og svav hele natta.

Les også

Hurra for februar!

Kommentarer til denne saken