Taxisjåfører jeg har kjent og elsket

Takstameteret går: Takstameteret går for fulle pumper hos Hadeland Taxi, og jeg begynner å bli utålmodig….

Takstameteret går: Takstameteret går for fulle pumper hos Hadeland Taxi, og jeg begynner å bli utålmodig….

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Jeg tror denne spalta på nåværende tidspunkt er klar for et tilbakeblikk. Det har vært mye om progresjon, kjøretimene med Sas, meg og mine trafikale sinnslidelser. Men som de aller klokeste av oss vet; bak en nevrotisk kvinne, står et sterkt støtteapparat. Når et kapittel i livet nå snart skal avsluttes, er det naturlig å bli litt sentimental og se tilbake på alle som har hjulpet meg langs veien- bokstavelig talt. Jeg byr derfor på en pust i bakken og en imaginær kaffekopp for å tenke litt over ringvirkningene av dette prosjektet som snart fullbyrdes.

For bare så det er sagt, det går så det suser. På tross av at jeg av stressrelaterte årsaker rullet inn i motgående kjørefelt på Jaren sist kjøretime, passerte jeg trinn 2 på kjøreskolen. Dette trinn-systemet er nok noe nytt de har begynt med, for ingen jeg snakker med skjønner bæret at hva det er. Men etter at jeg nå har «rundet» den kjøretekniske prøven, skal jeg de kommende ukene gjennomføre både glattkjøring og forbikjøring. Jeg lover live streaming på «Maja blir sjåfør» underveis. Siden dette er noe nytt bilmessig som jeg ikke behersker, gruer jeg meg ganske mye til begge deler. Men med lappen (snart) i boks står vi ovenfor et mye større samfunnsmessig problem: Hadeland Taxi står i fare for å gå konkurs- og det er helt krise. Ikke fordi jeg har tenkt å starte en konkurrerende bedrift, men fordi de snart mister sin største kunde. Etter fire år uten lappen på Grymyr, er jeg for Hadeland Taxi det Christen Sveas er for Kistefoss museum.

Jeg ELSKER Hadeland Taxi. Hadeland Taxi har vært min uvurderlige og komplette tjenesteleverandør de siste årene: De har hentet i barnehagen, ladet telefonen min, fått meg på møter, fått meg på jobb, fått meg hjem fra jobb, fått kollegene mine uten lappen hjem fra jobb, kommet inn og revet oss vekk fra datamaskinene og fått meg hjem fra by’n. Hadeland Taxi har psyket meg opp før kjøretimer, fått meg til å le når jeg har vært litt nedfor, lært meg kule yrkessjåførtriks om alt fra rundkjøring til glattkjøring, og vært samtalepartnere både barneoppdragelse og kommunesammenslåing. De tolv eller så sjåførene i Hadeland Taxi utgjør et persongalleri av guds nåde. Og siden jeg jobber på museum, og har mine yrkesmessige skavanker, skal jeg innrømme at jeg flere enn en gang har tenkt at denne gjengen, og alt de har på hjertet, de burde komme offentligheten til gode på utstilling en dag.

Men det er stort sett det motsatte som skjer. Hadeland Taxi og drosjesjåfører får kjeft så øra flagrer. De er for treige, appen funker ikke, det er for dyrt. I det hele tatt. Det skjer noe med oss mennesker når vi møter folk i servicenæringen. Noe jeg har erfart selv gang på gang når jeg har stått bak og ikke foran disken. Vi blir kravstore og nedlatende rasshøl. Med drosjesjåførene som gir oss vanlige dødelige følelsen av å ha privatsjåfør i noen minutter av våre liv, så er det rimelig mange som har følt seg som kongen på haugen i disse bilene. Og oppført seg deretter. Og hva kan man gjøre når man jobber i servicenæringen? Ingen ting.

Jeg kan ikke love at jeg blir en like lojal kunde etter at jeg får tatt lappen. Å redusere utgiftene på familiehusholdningsbudsjettets post «Taxi» er på en måte noe av poenget med å ta lappen. Men jeg skal ta Hadeland taxi så ofte jeg kan- fordi de fortjener det. 
Send oss tekst og bilder «

Bidra til Ditt Hadeland! Vi oppfordrer deg til å fortelle om arrangement du har vært på.

Artikkeltags