Den iherdige og dyktig Høyre-politiker Kari-Anne Jønnes forteller i «Hadeland» 18. mai om regjeringens mange tiltak for å hjelpe barn i det hun kaller fattige familier.

Det er ingen tvil om at hun belyser et stort og følelsesmessig vondt samfunnsproblem, som ved flere anledninger blir løftet opp når ambisiøse politikere skal profilere sitt parti.
Jeg sitter imidlertid igjen med et stort spørsmål:


Hvorfor blir fattigdom et stadig større problem i «verdens rikeste land»? Og hva gjør man for å stoppe denne utviklingen?


Kari-Anne jobber for en politikk som forsiktig sagt forfekter KONKURRANSE som et viktig virkemiddel til forbedring av samfunnet. Men i mitt hode finnes det ingen konkurranse med flest vinnere.


Faktisk framstår det i dagens mediesamfunn som at bare én virkelig er vinner. Enten det gjelder politisk popularitet, lydnivået fra russebusser eller størrelsen på sjefenes lønninger. Alle andre framstilles egentlig som tapere. Innen idretten godtas riktig nok det å komme «på pallen». Men selv her framstilles ofte sølv som nederlag.


I TV'n finnes det snart ikke et program som ikke inneholder en mer eller mindre forståelig konkurranse. Og i mange av programmene skal noen ut, noen ganger til drepende kommentarer fra såkalte dommere, og til krokodilletårer fra dem som overlever til neste episode. Og programlederne har sine egne konkurranser og vinnerseremonier.


Det er på denne bakgrunn spørsmålet i overskriften dukker opp:
Driver dagens konkurransepolitikk stadig flere inn i taperrollen, eller i det minste til en relativ oppfatning av å ikke nå opp til de som virkelig får det til? Og ut i det som i den videregående skolen omtales som «frafall», i arbeidslivet til sykefravær og ledighet og i hverdagen til opplevd manglende kjøpekraft/betalingsevne? I ungdomsmiljøene skaper konkurransen mobbing og helseproblemer.


Det er prisverdig at politikere forsøker å sette plaster på de sårene som oppstår. Men hadde det vært bedre å bidra til å dempe presset mot alle som stadig får høre at de ikke er gode nok, at kompetansen må heves, at organisasjonen må sentraliseres eller slankes, at jobber bør konkurranseutsettes og at billigere produkter og tjenester fra land med andre forutsetninger bør slippes løs på flere områder og i større omfang?
I disse dager hører vi mye om det krigsskapte fellesskapet som bidro til å gjenreise Norge etter 1945. Mon tro om konkurransepolitikken sto særlig sentralt i den tida?