Sara (5) and Mari Aftret Mørtvedt. Around 200 families (more than 1000 people) live in the unfinished school and 50 families lives around the school. It is run by a head of the school, who organizes cleaning and cooperates with help organizations. Lebanon Red Cross gives hygiene promotion distribution, food packages, mobile medical unit and general wash-activities to the refugees in the school. (Photo: Mari A. Mørtvedt / Norwegian Red Cross).
Mari A. MøRtvedt / Norwegian Red Cross

Brevet til Sara

Av
Publisert

Jeg leter frem bildet av deg blant alle de andre. Finner blikket ditt igjen og dykker ned i det. Grunnen til at vi gjør alt dette. Jeg synes det er så ironisk og rart og fint og merkelig at du har på deg en angrybird-t-skjorte. Som om du, i en alder av fem år, må kle på deg den sinna krigen.

Den oransje t-skjorta med angrybirds er dekorert med spørsmålstegn. Krig stiller spørsmål som ikke har svar. Det finnes ingen logikk.

Jeg blir fartsblind i møte med flyktninger. Dere er så mange. Det er så mye som skjer. Så masse lyder, lukter og hender og føtter. Det er så mange som vil ha oppmerksomheten min på samme tid og det kan gjøre at jeg glemmer å tenke på hvem dere er. Hvem du er. Det er som om jeg treffer deg og familien din og alle vennene dine i en newsfeed i sosiale medier. Jeg sveiper videre og oppmerksomheten min absorberer bare små drypp av virkelighet. Plutselig treffer jeg deg og stopper opp.

Les også: Lytt til Mari, ikke Christian

Åh, jeg husker deg sånn. Jeg husker deg helt inn til hjertet og så hardt at jeg må trekke pusten dypt inn og vente litt med å slippe den ut igjen. Jeg kommer aldri til å få sagt det til deg, men jeg gråter for deg, Sara. For den verdenen du vokser opp i. For at vi ikke klarer å gjøre noe annet enn å plastre på sår som er for store for plaster. Blikket ditt sitter i ryggraden min og jeg håper jeg aldri glemmer det, for jeg blir et bedre menneske av å huske. Det er viktig.

Du er viktig.

Blikket ditt er det samme i alle bildene jeg tok av deg. Som om du har bestemt deg, langt inne i deg selv, for at din historie kan fortelles uten språk. Øynene dine snakker for deg. Du stod helt stille i gangen i fjerde etasje i den uferdige skolebygningen uten vinduer. Du bor i en byggeplass. Et skall av en bygning ingen vil gjøre ferdig.

Mari fra Afghanistan 

Vanligvis opplever jeg at barn kommer løpende mot kamera, smiler, gjør seg til, vinker eller ler. Du gjør ingen av disse tingene. Noen du kjenner går rundt deg, går forbi, noen vinker til kamera, ser på deg, ser på meg, men du enser dem ikke. Det er som om det fortelles en hel historie inne i hodet ditt og min oppgave er å fotografere den. Det er som om du og jeg deler denne opplevelsen. Jeg vet ikke hva du sier, men jeg forstår langt forbi min egen bevissthet at du har opplevd mye ingen skal oppleve. Ikke ei jente på fem år. Ingen andre heller.

På et av bildene folder du hendene dine opp mot ansiktet, som om du holder deg fast i deg selv. Dette bildet treffer meg nå, fordi noen dager senere, så finner den ene hånda meg. Den ru, søte og fine barnehånda med gammel neglelakk på. Den fant meg som en magnet i den store skolegården med alt besøket. Det var så vanskelig å slippe den, Sara. Jeg skulle ønske at jeg kunne si det til deg.

Jeg kjenner følelsen av den lille hånda di i min. Små, litt møkkete barnefingre, ikke nyvaska, men sånn som små barnehender blir etter at de har lekt en stund. Du har snørr i nesa som jeg tørker bort med en liten rest av papir som jeg finner i lomma. Åh, følelsen av en bitteliten hånd som ikke slipper. For du slipper ikke. Du følger etter meg eller kollegaen min Ane, som også møtte deg oppe i trappene forrige gang vi var her. Din eneste feil er at du ble født midt oppe i dette. I en internasjonal storkonflikt som noen har bestemt at skal utspille seg i Syria, et land du er fra, men som du kanskje aldri har vært i? Konflikten er eldre enn deg.

Sara (5). Around 200 families (more than 1000 people) live in the unfinished school and 50 families lives around the school. It is run by a head of the school, who organizes cleaning and cooperates with help organizations. Lebanon Red Cross gives hygiene promotion distribution, food packages, mobile medical unit and general wash-activities to the refugees in the school. (Photo: Mari A. Mørtvedt / Norwegian Red Cross).

Sara (5). Around 200 families (more than 1000 people) live in the unfinished school and 50 families lives around the school. It is run by a head of the school, who organizes cleaning and cooperates with help organizations. Lebanon Red Cross gives hygiene promotion distribution, food packages, mobile medical unit and general wash-activities to the refugees in the school. (Photo: Mari A. Mørtvedt / Norwegian Red Cross). Foto:

På t-skjorta er et spørsmålstegn grønt, et er blått og et annet er oransje. Jeg la ikke merke til det først, men jeg ser det nå. Mange forskjellige spørsmål. Du har rett til å lure på hvorfor du må leve i dette. Jeg har ingen svar.

Jeg vil bare at det skal slutte. Det er nok nå. Det er for mye, for lenge og for brutalt. For jævlig brutalt.

Det er deg jeg jobber for, Sara. I høst skal vi lage TV-aksjon for ofre for krig og konflikt. Fordi du er viktig og fordi jeg aldri vil glemme deg.

Camp settlement in Zahle, Lebanon. (Photo: Mari A. Mørtvedt / Norwegian Red Cross).

Camp settlement in Zahle, Lebanon. (Photo: Mari A. Mørtvedt / Norwegian Red Cross). Foto:

Artikkeltags