For noen uker siden måtte jeg ta valget om jeg skulle konfirmere meg, og hvordan. For meg var det egentlig bare to valg: å konfirmere meg der jeg tenkte det ville passe meg, eller å konfirmere meg der alle de andre gjorde det.

Valget falt på en kristelig konfirmasjon, som for mange andre. I etterkant har jeg på lurt om det var jeg som tok dette valget, eller var det noen andre som gjorde det for meg?

Som mange andre valgte jeg en kristelig konfirmasjon på grunn av tradisjon. Jeg følte at dette nesten var nødvendig, siden alle andre gjorde det. Helt ærlig vet jeg ikke hva jeg tror på enda, jeg er jo bare fjorten år!

Hvordan skal jeg vite hva jeg tror på, når dette egentlig ikke er en ting jeg har satt meg veldig godt inn i. Jeg vil si at det å være i kirken, og være kristen ligger i norsk kultur. Så presset på å vende seg mot kristendommen ligger alltid der.

Selv bøyde jeg meg for dette presset, og endte opp i kirken. Misforstå meg rett, jeg prøver ikke å anklage de kristne eller religiøse på noen som helst måte, jeg bare stusser litt over deres makt over samfunnet. Religion har hatt en god del makt over menneskers liv opp gjennom tidene, og det viser seg jo også nå, bare i en veldig liten grad. Denne gangen har den makt over hva jeg bruker fritiden min på.

Kanskje å ha bruke et halvt år av livet mitt i kirken kommer til å omvende meg, og få meg til å innse noe spesielt om tro og religion. Jeg er en tvilende, og ser egentlig ikke helt for meg at jeg kommer til å endre på det med det første.  

Hvem som har en indirekte makt over samfunnet derimot, er jeg bestemt på. For fakta er at religion har preget samfunnet i så mange år, at det kommer ikke til å endre på seg med det første.

Elisabeth Tangen

Elisabeth (15) kommer fra Gran. Hun er skribent i uRed, liker å lese bøker og er glad i å trene. Hun går i tiende klasse ved Kristelig Gymnasium og er aktiv i Unge Høyre.