Røde, blå og svarte bukser overalt, russekort strødd på bakken, høy musikk og masse glede. Dette er russedåpen fra et barns øye.

I generasjonen vår har festing blitt mer vanlig, samtidig som russefeiringen starter tidligere for hvert år. Ringerike hadde russedåp 1. april, og nå vil jeg åpne øynene til hadelandsrussen.

Jeg dro med en spent seksåring til Hønefoss der vi skulle se på russedåpen. Hun hadde gledet seg masse, men det endte opp med at vi dro i tårer. Russens oppførsel var så dårlig at det skremte et lite barn som en gang så opp til russen.

Jeg så russ som så vidt klarte å gå. Jeg så russ som datt på bakken, sølte øl og løp rundt med spritflasker i hendene. Jeg så en liten seksåring løpe inn i mengden med russ for å plukke opp russekort mellom alle føttene.

Vi hadde knapt vært der en time og klokken hadde ikke passert sju før jeg måtte dra henne med meg vekk derifra. Fra en ganske brutal slåsskamp, rett foran øynene på oss og mange andre barn. Seksåringen jeg hadde med ble dultet borti, og hun slet med å komme seg forbi slåsskampen. Jeg så at hun var redd, så jeg dro henne til meg for at hun ikke skulle bli involvert i kampen. Hun sa til meg med en fryktelig redsel i stemmen, på tampen til å gråte, at hun ville hjem. Hun skalv da hun holdt hånden min. Da vi hadde brøytet oss ut av mengden måtte jeg enda en gang dra henne til meg da en annen russ hadde fått i seg så mye alkohol at hun var centimeteren unna av å kaste opp på oss. Seksåringen begynte å gråte og jeg så på hele henne at årets russ hadde skremt henne.

Det siste hun sa til meg om denne hendelsen var: «Jeg skal ikke bli sånn når jeg skal være russ, og det håper jeg ikke at du skal heller.»

Så kjære hadelandsruss; Vær så snill og tenk på andres velvære på dåpen. Selv om dette er kick-starten på russetiden, er det mange barn som er der for å se på dere, som ser opp til dere og som har gledet seg til å se akkurat dere.