Nå har det gått over et år siden terroren i Paris. Presidentvalget i USA har skapt store debatter. IS er fortsatt ivrige og på hugget. Verden får vel gå sin gang, den. Vi har det jo helt fint her i lille Norge. Vår eneste bekymring er folk fra andre land. Vi selv er jo perfekte, er vi ikke? Det er nettopp den holdningen som kanskje er det største problemet.

Her om dagen venta jeg på bussen utenfor skolen. Ved siden av meg sto to gutter. Det kom en bil. Så stoppet bilen. Dette førte til at en buss ble stående i et par sekunder. «Utlending ja», sier den ene. «Selvfølgelig,» svarer den andre. Sjåføren hadde utenlandsk etnisitet, men var det nødvendig å snakke om det? Hvilke rolle spiller det? Bussjåføren tuter. «De er jo dumme, da,» sier den første. «Hun finner sikkert ikke gassen,» ler den andre. Men her er jo ikke rasisme et problem.

Jeg så på Skam sammen med noen andre her om dagen. Hvis du ser på, så vet du at Eskild er en (utrolig kul, etter min mening) stereotypisk homofil mann. Men jeg sier ikke «æsj, han er så homsete» hver gang han snakker eller gestikulerer. Jeg forsto heller ikke hvorfor det var nødvendig å reagere hver gang Even og Isak snakket sammen. Men her er ikke homofobi et problem.

Jeg kan til en viss grad forstå hvorfor folk er for Trump på noen punkter. Jeg ser faktisk at sjansen for tredje verdenskrig er litt mindre så lenge presidenten er bestevenn med Putin. Det jeg derimot ikke forstår er når Facebook-vennene mine trykker «elsker» på postene hans – fullstendig uironisk, burde jeg kanskje nevne – og kommenterer at han blir en fantastisk president og at de er helt enige med ham. Men her er ikke sexisme et problem.

Dette er bare tre eksempler, men jeg har en god del flere. Disse er alle problemer! Når skal vi innse at vi må jobbe for en endring?