Som fersk videregående-elev er det mye nytt å sette seg inn i. Jeg har en ny hverdag og jeg kjenner fortsatt at det er litt tungt å komme inn i rutinen, men noen ting har ikke forandret seg noe særlig. Spesielt ungdommens innstilling. Selvfølgelig gjelder ikke dette alle, men definitivt det store flertallet. De aller fleste jeg møter i min egen aldersgruppe forteller meg om hvor dritt de forskjellige tingene er; skole, prøver, innleveringer, familie, venner, begrensninger ... Jeg har ingen problemer med å skjønne hva de mener, ofte kan jeg relatere til det de sier, men for meg har det nå gått opp et lite lys. Hvis jeg prøver å ikke nevne hva som er så dritt hele tiden, men heller snakker om de mer positive tingene i livet, blir det lettere å tenke positivt når jeg er for meg selv også.

Jeg har merket stor forandring etter at jeg begynte å tenke slik. Jeg er mer avslappet, sjeldnere aggressiv, mer spontan og jeg krever mindre av meg selv. Til vanlig så har jeg relativt liten interesse for å blande meg opp i andre sine liv uten å først bli spurt, men jeg tror at flere ungdommer burde presse seg selv mindre og heller godta at livet ikke er helt i hundre til enhver tid. Av og til er det greit å ikke få toppkarakter på en prøve, drite seg litt ut på en fest eller å spise dritt og synes synd på seg selv. Det skjer med alle.

Det er litt synd at generasjonen med flest muligheter i livet så langt også sliter med seg selv såpass mye. Personlig tror jeg mye av det vi ser igjennom medier har skylden. Jeg vet at alle legger skylden på mediene, men det tror jeg ikke er uten grunn. Muligheten til å følge med på alle andre sine liv har en stor innflytelse. Jeg tenker at å sammenlikne seg selv med andre aldri har hjulpet noen.

Det jeg prøver å si i bunn og grunn er at vi ungdommer må slutte å klandre oss selv for alt mulig, men heller fokusere på de tingene som gjør livet bra.