Innimellom tenker jeg på hva slags samfunn jeg lever i. Hva slags samfunn er det Norge har blitt? Noen ganger virker det som om det er «greit» å baksnakke andre, skape fordommer og dømme hverandre. Vi er falske, rett og slett.

Jeg merker hvor lett det kan være å dømme andre. Analysere hele kroppen og oppførselen til mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Kanskje jeg er sjalu på den personen? Eller kanskje jeg bare er blitt for vant til at samfunnet er dømmende. Vi hører alltid hvor ille jenter kan være. Hvor flinke vi er til å isolere og fryse andre ute av vennegjengen. Men er egentlig voksne så mye bedre? Jeg har sett flere eksempler hvor voksne menn og kvinner sender krenkende og frekke kommentarer på sosiale medier. Er det så rart at vi unge har en tendens til å bli fordomsfulle, når foreldrene våre er det samme?

Hvorfor har samfunn fått slike fordommer? Jeg mener fordommene og baksnakkingen ødelegger gleden rundt oss. Noen ganger lurer jeg på hvorfor det er så morsomt å baksnakke andre. Egentlig er det barnslig og umodent, men allikevel gjør vi det altfor ofte. Er det noe rart at samfunnets ungdommer føler på det store presset, når vi hele tiden analyserer hverandre? Vi alle er med på øke dette presset, både ungdommen og de voksne.

Vi tenker for negativt. Vi burde heller se på det gode i medmenneskene og vennene våre. Ikke baksnakke den stille gutten bakerst i klasserommet. Ikke tro på alle ryktene om hva medelevene dine gjorde på festen i helgen. Hvis vi bare hadde tenkt mer positivt og sagt flere komplimenter til hverandre, hadde dette presset og disse fordommene blitt sterkt redusert. Vi burde gå bort ifra det «perfekte mennesket», og heller godta at alle er forskjellige. Alle har noe godt i seg, samme hvor mange fordommer man oppfyller.

Skap glede rundt deg – ureikke drep den.