Magnus Reenberg Weihe: Mangel på sosialt glidemiddel på buss

Av
DEL

MeningerHøy musikk spiller i ørene, et tomt blikk stirrer ut av vinduet og på setet ved siden av ligger det en sekk eller et liknende objekt. Ledig sete? Glem det! Norsk busskultur er for meg et underlig fenomen.

Jeg tar buss så å si hver eneste dag, og opp igjennom årene har jeg erfart at bussen er selve symbolet på asosial atferd. Vi gjør alt i vår makt for å beholde den private sonen på to seteplasser, men dersom dette ikke er en mulighet så forholder vi oss så reserverte som mulig. Ingen kroppskontakt, blikkontakt eller småprat med den ved siden av. Nå skjærer jeg alle brukere av offentlig transport over én kam, og det antakeligvis på en overdreven måte, men jeg vil anslå at de fleste kan relatere til situasjonen. Så hvorfor er det slik? Hva er konsekvensene av en slik kultur?

«Ikke snakk med fremmede» lød mors mantra, og det virker til at dette fortsatt sitter klistret til bakhodet vårt. Det kan være at vi rett og slett er oppdratt til å tenke at det slettes ikke er vanlig å snakke med hverandre på bussen, og derfor insisterer alle på å holde seg til sitt. Det er bare sånn vi er og sånn vi alltid har vært.

Dette sosiale systemet kan derimot være svært vanskelig å forstå for en som ikke er født og oppvokst i Norge. I mange andre kulturer er det standard at man prater med hverandre på bussen, eller i det minste hilser, og et møte med norsk busskultur kan virke uhøflig eller til og med fiendtlig. Jeg ønsker jo at migranter som kommer til Norge skal føle seg velkomne, og dersom vi skal få til det så blir vi nok nødt til å vise åpenhet for fremmede på bussen.

Selv kjenner jeg at frykten for å være til bry gjør meg reservert når jeg er på bussen. Det er ofte fristende å slå av en prat med noen, men jeg vil ikke forstyrre og framstå som innpåsliten. Slik jeg har oppfattet det er det en slags høflighet i å ikke forstyrre andre på bussen her i Norge.

På den andre siden kan man jo også være en byrde for andre dersom man er for reservert. Når man kommer inn i en full buss så er det allerede vanskelig å få setekabalen til å gå opp, og dersom man blir møtt med skeptiske blikk og anspent kroppsspråk, så blir det enda vanskeligere å vite hvor man skal sette seg ned. Noen nekter deg også å sitte, selv om de har et ledig sete ved siden av seg. Mange ganger i uka erfarer jeg at folk ender opp med å stå i bussen, selv om det er ledige plasser, og når det er snakk om barn, gravide eller eldre så blir dette aspektet ved den norske busskulturen et problem.

Mange er sikkert fornøyd med at den norske busskulturen gir rom for å nyte musikken i fred, men jeg tror at hvis alle hadde en litt mer åpen holdning på bussen, så ville bussmiljøet blitt enda bedre. Bare det å plassere bagen på fanget sitt eller hilse på den ved siden av kan være det sosiale glidemiddelet som bryter det jeg vil beskrive som småklein stemning på bussen. Dette kunne hjulpet med å løse de nevnte problemene. Vi hilser uansett på hverandre i skiløypa, så la oss gjøre det på bussen også!

Magnus Reenberg Weihe

Magnus Reenberg Weihe (17) kommer fra Roa. Han er skribent i uRed, spiller fotball og er samfunnsengasjert. Han går studiespesialisering på Hadeland videregående skole.

Send tekst og bilder «

Har du noe du vil dele med uRed? Her kan du sende inn!

Artikkeltags