Hvor lang tid kan det ta?

MINNESTED: På «nye» Utøya minnes de som mistet livet. Foto: Beate Kold Hansen / Ringerikes Blad

MINNESTED: På «nye» Utøya minnes de som mistet livet. Foto: Beate Kold Hansen / Ringerikes Blad

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

SkråblikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I hodet mitt finnes et tankekart

Det starter den dagen da alt gikk i svart

EN mann med våpen

Knuste det meste

Raserte livet som lyn fra klar himmel

Jeg kjenner fortsatt jeg blir helt svimmel

Først var det kaos i ett og alt

Vi sto på bena, men følte vi falt

Med tusenvis av hjelpende hender,

Familie, kjente og ukjente venner

Støtte og trøst i hver en røst

Sakte gikk sommeren over i høst.

Den første julen og nyttårnatten

Gleden i livet, sorg, savn og redsel, gjemt i den samme hatten

Tiden gikk raskt mot dager i ”retten”,

De grufulle fakta ble lagt på bordet

Dommen ble klar, han fikk som fortjent

Nå skulle vi videre, fra ”livet på vent”

Dagene kom, og dagene gikk,

Med opptur og nedtur i napp og rykk

Dager da alt bare ble til en trussel,

og nettene fulle av uro og vonde drømmer

Alle følte vi hver for oss:

Hvorfor tar det sånn tid, behandling til tross.

De sterke bånd var en velsignet trøst.

Vi støtter hverandre som best vi kan,

Men for å gi av din styrke, må du selv ha hodet ”over vann”.

Ting skjer i verden og hver gang det ”smeller”

Kryper jeg fortsatt ned i min ”kjeller”

Livet på vent er en vanskelig ting

Vi vil jo så mye men kreftene svikter

Med kroppen i forsvar og hodet på vakt

Du sanser og senser som en jeger på jakt.

Du skjønner at alle andre er lei!

De har hørt det så lenge, skjerp deg nå, ikke ta sånn på vei!

Ja om jeg så kunne skulle jeg det,

Glemme det hele og legge av sted.

Men sånn ble det ikke i min stille kamp,

Mot meg selv, mot redsel, mot svik fra en ”ramp”

Det var så befriende, en dag i april

Da noen som virkelig kunne det sa:

”du må bare gi det enda litt mer tid”.

Å tørre å innse at tiden blir lang,

At ting vil bli bedre, og verre, gang etter gang.

Han satte noen ord på alt som var så diffust.

Han gav oss et bilde: Et ødelagt hus.

Så bønnen til slutt er, du som  er nær, I skole, på jobb eller andre steder: La oss få bruke den tiden vi trenger, Ikke døm oss når dagen er tung

Dette er deg, det er her du bor.

Huset var murt fast i moder jord.

På avstand så ser du ikke en skramme,

Ta deg tid, gå inntil, snart er du framme.

Rundt huset en hage i sommerflor,

Det er her alle gode minner bor.

Det var litt gammelt og slitt, men også et hjem

Med smårutet glass og døra på klem.

Muren var sprukket og taket litt skakt

Men fult beboelig, ja ganske intakt.

Men dørene knirker og trappetrinn svikter

Og noen rom er lukket for godt.

Det piper i rørene, doen er tett,

Og strømmen er ikke helt på nett.

Det er fundamentet som svikter, er roten til alt.

Går du med bare en sko, vil også du bli halt.

Sakte går tiden i ny terapi,

Det er som å rydde et kott der allting er rot

Først må det ut i dagen og lyset, sorteres og lagres på ny.

Noe kan kastes, det var ikke viktig

Annet må jobbes litt med før det blir riktig.

Sakte, sakte som sniler i gresset

Snur jeg skuta den rette vei.

Vi glir mot lyset og kjenner gleden

Det bruser i blodet,

Snart er jeg meg.

Men skjørt som spindelvev en doggvåt morgen,

må jeg fortsatt verge meg.

Lite skal til før trådene brister,

Småting kan fort bli til jordskjelv som rister

Jeg vegrer meg fortsatt for mye og mangt

Dette er meg men vi var jo så mange.

Vi møttes i høst, jeg hørte og så,

Jeg er ikke unik, ikke en av få.

Nei mange har vi det akkurat sånn

Det går opp og ned, står litt stille, på topp eller bånn.

Vi vil alle tilbake til det normale

Jobb, skole familie og venner

Rastløst jager vi for at ting skal gå litt raskere,

Bli litt bedre og ettervirkningene litt færre

Den kloke mannen som snakket om huset sa:

Ikke vær utålmodig, ting tar tid.

5 år, 7 år 10 år, det finnes ingen fasit på tid.

Derfor tenker jeg  i mitt hode at,

For hver dag som går er jeg en dag nærmere målet,

i tankekartet mitt.

Dette er en lang erfaring jeg skal ta med meg videre,

men som ikke skal prege hverdagen min.

Først da er jeg fri.

Så bønnen til slutt er, du som  er nær,

I skole, på jobb eller andre steder:

La oss få bruke den tiden vi trenger,

Ikke døm oss når dagen er tung

Vi må få lov til å søke og feile.

Strekke oss litt, selv om det trigger,

Kanskje må vi starte på nytt.

Kun sånn kan vi vokse og seire

Ta livet tilbake, sånn litt etter litt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags