A Vesla banker forsiktig på døra tel Bæstemorhuset.

– Kom inn, svarar det. Hu åpner og går inn i det varme, vesle kjøkkenet der bæstemora sitter og karder no gråhvit ull. – Å er det du gjør? spør jinta. – Je må karde ulla før je spinner gånet, svarar den gamle. – Åffer lukter det så rart her a bæstemor? – Kom hit, så skar du få lukte på ulla, svarar hu, og viser fram kørja med hvit og svart ull.

Så fortæl bæstemora om lamma, om saua, og om klyppinga ta dom og sier at a tar på seg arbe med å laga gån. Det er bønda i bygda som kommer med ulla, og når gånet er ferdig kommer dom og henter det, og da får a pe`ing.

– Får du my pe`ing a bæstemor? spør a Vesla, og får tel svar at det gjør a ikke. Men den gamle sier at a liker å arbe med ulla, og at det er godt å ha no å gjøra. Også er det så koselig å få besøk. Det er særlig en gammal bonde hu liker å få besøk ta. Dom to har kjint en an lenge.

Han er livørskar og enkemann, og han har jobben med å kjøre ulla tel a bæstemor og tel å hente gånet når det er ferdig. – Å er det di to prater om a, spør jinta, og får høre at dom prater om gamle da`er. Dom prater om den gongen bæstemora arbedde på gard`n hass Magne, for det er det han heter den gamle bonden.

Ja, hu var jo ikke bæstemor da, hu var ei fattig enke. Han hadde hjert a den gongen for lenge sea da hu hadde vørti att aleine med åtte unger. Hu hadde virkelig trengt hjelp hu da – hadde ikke visst åkke ut eller inn åssen hu skulle greie seg. Han hadde skaffe a husrom han Magne, latt a arbe på gard`n, og han hadde gitt a my mat som a hadde ti med seg hematt tel onga når a var ferdig med arbe sitt om kvæld`n.

Det var særlig i slaktetida bæstemora hadde arbett der på gard`n oppe på høgda – hu hadde vøri så flink tel sånt den gongen – hadde vøri reine eksperten tel å dele opp slaktet og tel å rense tarma sånn at dom kunne brukes tel pølseskinn. Og så hadde a vøri med og stekt medisterkaker inne på det store gardskjøkkenet. Hu hadde arbett der tel langt ut på kvæld`n, og da alle medisterkaken endelig var stekte, hadde a fått med seg mange ferske tel onga som vente på a i den vesle stua nere i dal`n. Dom hadde vøri aleine hele dagen dom, men dei store onga hadde passe dei små.

A Vesla ser på rokken som står midt på golvet og spør om ikke hu kan få lære å spinne.

– Jo, hu skulle nå få prøve. Men gånet hennes vart ikke jevnt, det vart klompete, og non gonger gikk det tvers av.

– Du kan få prøve att når du blir litt eldre, sier bæstemora. – Kom nå, så skar vi steike vafler – det kan jo hende vi får fræmen i dag. Og så skar du få smaka på dei stekte æpla je la på ommen i stad. – Å, ja, dom lukter det så godt ta, sier Veslejinta.

Bæstemora lagar røre, og a Vesla får lov tel å passe på når vaffeljernet skar snus på svartommen.

Plutselig sier den gamle: – Hysj, var stille, for nå trur je je hører et vardøger. Nå kommer det nok snart non!

– Å er et vardøger for no a? spør a Vesla. Bæstemora fortæl at et vardøger er et slags varsel om at non kommer – det er en slags ånd som en ikke kan se, men bare høre. Men det er ikke alle som kan høre et vardøger, og så sier a at hu har kunne høre vardøger hele livet hu, men at a i det siste har vøri redd for at a har miste den evnen, for hu har ikke hørt no vardøger på lenge, før akkurat nå da.

A Vesla titte ut gjennom glaset, og ner i vægen såg a ei hæstekjerre med en gammal kar i.

– Nå, kommer det non bæstemor, sier a. Dom titter ut begge to, og bæstemora blir så glad da a ser åkke det er.

– Det er`n Magne jo, – da skar vi koke kaffe og sætta på bordet, og han skar få smaka på vaflen vi har stekt. Snart banker det på døra, den gamle åpner, smiler og tar`n Magne i handa. – Vælkommin, sier a. – Nå skar du få kaffe og vafler.

Det vart ei kosestynd der ved kjøkkenbordet sjøl om bæstemora nesten glømte at a Vesla var der. Hu ville bare prate om gamle da`er med `n Magne. Og dei to såg på en an, og i blikka doms låg det minner, ømhet og mange gjømte, gode stynder.

Da `n Magne hadde fått kørja med gån med seg og hadde dri att, sa Veslejinta. – Je veit åffer du var så glad mens`n Magne var her, je ma. Je hørte a mor og a tante Randi prate om dere en dag, og dom sa at du og han hadde vøri kjærester. Var det derfor du var så glad a bæstemor?

– Nei, nei, det er bare tull det Vesla. Je var bare så glad for at je ikke hadde miste evnen mine tel å høre vardøger je!