Gå til sidens hovedinnhold

Vi er ikke i samme båt

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da koronaviruset begynte å spre seg, var det mange som følte at nå var alle i samme båt. Men pandemien har tvert om vist at Norge er et klassesamfunn, og at krisa rammer ulikt. Årets valg handler derfor om å skape et vendepunkt i kampen mot forskjells-Norge, så vi kommer på rett spor etter pandemien.

For det er virkelig klasseskillene som har preget koronapandemien hittil. Det er klasseskiller i hvem som blir smitta. De som kjørte de første smitta alpeturistene fra Gardermoen i taxi, de som bor trangt eller ikke kan ta med jobben hjem. Folkehelseinstituttet plasserer noen av landets lavest betalte yrker på topp i smittestatistikken. I den andre bølgen var det bartendere, servitører, flyverter, hotellresepsjonister, frisører og renholdere. Du visste kanskje ikke at de som kjører taxi, buss og trikk har høyere andel smitte enn for eksempel leger og sykepleiere?

Og det er klasseskiller i hvem som mister jobb og inntekt. På tvers av sektorer er det de som har løs tilknytning til arbeidslivet som ryker først, de er innleid via bemanningsselskap, har midlertidig stilling eller er rett og slett de som ble ansatt sist. Det er en av grunnene til at unge og innvandrere har vært overrepresentert blant ledige.

De yrkene som er hardest rammet av smitteverntiltak kjennetegnes ved lav lønn, lite utdanning eller få rettigheter. Det er hotellene, reiselivet, restaurantene, barene og kulturlivet. Selv om Kurt Nilsen fikk sine millioner og mange kulturarbeidere scorer høyt på formell utdanning, er det en sektor med få faste ansettelser og lappeteppeøkonomi som gjør sikkerhetsnettet skrøpelig.

Den doble regninga kommer når de som ligger på topp i smitte er de samme som blir permittert fordi vi skal holde avstand. Eller når familiene på Oslo Øst, som har minst plass og dårligst mulighet til å få hjemmeskole til å fungere, er de som i størst grad pålegges stengte skoler.

På første klasse derimot, er sporene etter krisa vanskeligere å finne. Da bladet Kapital gjorde gjennomgang av landets 400 rikeste i 2020, var hovedbildet at de rike holder stand. Noen går opp, noen ned, men de fleste ligger i ro. Og samlet sett har de superrike på toppen like stor rikdom og makt som før krisa.

Krisepakkene har vært basert på en rørende naiv tillit til aksjonærer, konsernledelser og eiere. Uten krav om utbyttestopp eller husleiekutt har vi endt opp med å sende flere milliarder rett i lomma på skattetriksere og eiendomsbaroner. Color Line, som vanligvis betaler minimalt med skatt, har endt opp med hundrevis av millioner i støtte. Og toppsjefen fikk utbetalt nesten to millioner kroner i bonus i 2020. Spesielt i storbyene har store summer gått rett gjennom bedriftene, og videre som husleie til de som eier lokalene. Det gjør at Olav Thons selskap hadde høyere leieinntekter i 2020 enn året før, og et overskudd på 2,3 milliarder kroner. Likevel sender han klagebrev til regjeringen og ber om mer hjelp. Eier de ikke skam?

Mangelen på en rettferdig krisepolitikk fører til at forskjells-Norge forsterkes i stort tempo. Uten et politisk vendepunkt vil vi ende opp med at det er de som har minst, som tar kriseregninga på vegne av oss alle.

Derfor blir årets valg så viktig. En meningsmåling viser at kampen mot sosiale forskjeller er den viktigste saken for folk før valget. Det lover godt for muligheten til å bli kvitt Erna Solberg og hennes regjering. Problemet er bare at de andre partiene gang på gang har fått muligheten til å gjøre noe med økende forskjeller, uten at det har skjedd noe. Heldigvis trenger det ikke å ende slik denne gangen. Med et rekordvalg for Rødt kan vendepunktet mange ønsker seg, bli virkelighet.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.