Dramatiske hendelser bærer du ofte med deg resten av livet. Zarah Caroline Hvalby fra Gran har mer å bære på enn de fleste andre. Gjennom hele livet har hun blitt utsatt for ting som hun gjerne skulle vært foruten. Samtidig har det vært med på å forme henne til den personen hun er i dag.

– Det var en kaotisk og utrygg barndom, og jeg husker ikke så mye av den. Men den var preget av alkohol og krangling mellom mine foreldre. Det var ingen god barndom på den måten, forteller hun.

Det er en lavmælt og blid ung dame som møter oss. Øynene forteller om en livsvisdom få på hennes alder er i besittelse av. 32-åringen har opplevd mer enn mange av oss opplever gjennom et helt liv.

– Det har vært tøffe tak, og det har vært stunder jeg har vært veldig langt nede psykisk. Jeg innrømmer at jeg har tenkt at det ikke har vært noe å leve for, men da er det akkurat som om jeg har en engel som passer på meg. Jeg har alltid kommet meg på beina igjen samme hvor tøft det har vært, sier den sympatiske kvinnen.

Moren flyttet ut

Etter en dramatisk hendelse da Zarah Caroline var lita, flyttet moren ut. Dette var helt tilbake i 1996, og hun var sju år gammel.

– Oppveksten min var traumatiserende, og jeg har i ettertid lurt på hvor barnevernet var. Etter at moren min flyttet bodde jeg hos en far som drakk mye. Han var jo omsorgsfull, men alkoholen ble viktigere enn oss ungene. I tillegg ble vi nektet kontakt med mamma. Kontakten var fraværende i 20 år. Det burde ikke skjedd, sier hun.

Etter noen år begynte storebroren å ruse seg. Det var bare han og Zarah Caroline. Eller Caroline som navnet hennes var den gangen. Zarah har hun tatt de senere årene.

– Det gikk jo veldig mange år som jeg ikke hadde kontakt med moren min, men vi har tatt opp tråden i det siste. Hun har fortalt at hun ville jeg skulle hete Sarah. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke lov til å hete det, så da måtte jeg skrive det med Z. Da var det greit og navneendringen gikk i orden, forteller hun.

Truet med å drepe

Da de vokste opp hos faren, hadde hun et godt forhold til broren. Han var åtte år eldre og rørte ikke alkohol eller noe annet før han var 19–20 år gammel. Etter hvert ble det mye rus og Zarah Caroline, som da var 18 år gammel og fortsatt bodde hos faren sin.

Det var også situasjonen en aprildag i 2007. Det kom som et sjokk da han ringte med drapstrusler. Han var ruset, og Zarah Caroline tok ingen sjanser.

– Vi tok kontakt med politiet, som tok oss med på lensmannskontoret. Der var vi trygge fram til de fant broren min, forteller hun.

I mellomtiden hadde broren skutt mot Daddys pub i Brandbu. Kulehullene ser man fortsatt på bygget.

– Jeg aner ikke hvorfor dette skjedde, men han har selv sagt at han skulle skremme ei dørvakt på stedet, forteller hun.

Storebroren ble pågrepet og deretter fulgte en rettssak, der han var tiltalt for flere forhold. Mange av dem hadde med rus å gjøre, om trusler og om å forfalske resepter på sterke medisiner.

– Både jeg og faren min fulgte rettssaken tett, men i dag husker jeg veldig lite. Jeg husker imidlertid at han hadde lyst til å forandre seg. Han ønsket å bli rusfri og gledet seg til å sone straffa, slik at han kunne starte på nytt. Slik gikk det dessverre ikke, forteller hun.

Trodde han sov

Etter at dommen hadde falt og broren ventet på å få sone, hadde han samlet noen venner hjemme hos seg selv. Han hadde ruset seg, og satt i sofaen og hang med hodet. De andre tenkte ikke spesielt over det.

– De trodde vel egentlig at han sov, men faktum var at han var død. Det oppdaget de først etter en stund. Han hadde fått i seg to ulike stoffer som dessverre ble en dødelig kombinasjon. For meg var det et sjokk. Han ville ikke dø, og det var fryktelig tragisk at det skulle ende slik.

Søsteren forteller rolig om hendelsene i dag, men da det skjedde møtte hun for alvor veggen. Hun hadde lenge vært redd for at broren skulle dø, men nå hadde hun endelig fått et håp om at det skulle gå bra. Så skjedde det som ikke skulle skje.

– Dette var i 2008. Han døde to dager før bursdagen til en eldre bror av oss, som vi aldri rakk å møte, forteller 32-åringen, og kommer dermed inn på et nytt tema.

Alvorlig skadet i ulykke

Zarah Caroline har nemlig enda en bror. Han ble født i 1977. Han ble bare to år gammel og døde av rotavirus. Han ble helt dehydrert, og livet sto ikke til å redde.

– Jeg føler at han er med meg, selv om vi aldri møttes. Det er veldig rart, sier hun.

I desember 2007 var også Zarah Caroline involvert i en alvorlig bilulykke. Hun var passasjer i en bil som kjørte av vegen på Gran. Hun ble liggende i snøen til ambulansen kom. Da hadde hun en kroppstemperatur på 29 grader. I ambulansen på veg til Ullevål sykehus fikk hun hjertestans.

– Det var veldig alvorlig, og jeg fikk varige mén. Jeg har nakkeproblemer og kronisk hodepine, forteller hun.

Faren ble syk

Samme år som storebroren døde, ble også faren syk. Han fikk hjerneslag i august 2008. Etter dette forandret han personlighet. I 2010 fikk han hjerneslag nummer to. I disse årene tok datteren ansvaret for faren og det var til tider slitsomt å hele tiden gjøre alt for faren, samtidig som han ofte opplevdes sint tilbake.

– Han gikk ut en vinterdag det var veldig kaldt. Jeg stusset litt over at han var så blid den dagen, og at han var opptatt av hvor kaldt det var. Etter en leteaksjon ble han funnet ute i skogen. Pappa var død og jeg visste det før de fant ham.

Zarah Caroline forteller at det var med blandende følelser hun mottok beskjeden om at faren var død, bare 58 år gammel.

– Det var veldig trist, men samtidig var det også en lettelse. Det var et stort ansvar jeg hadde påtatt meg med å hjelpe faren min, og det var derfor en stor byrde som forsvant fra skuldrene mine, forteller Zarah Caroline.

Hun var ofte trist på farens vegne.

– Han fortjente ikke å ha det slik. Pappa var et godt menneske, men drikkingen ødela så mye.

Betydningsfull tatovering

De tre nære hun har mistet bærer hun alltid med seg på høyre arm. Der har hun tatovert alle tre. De leier hverandre og går en trapp opp mot himmelen.

– Jeg er ikke kristen, så det er litt symbolsk. Men jeg tror det er noe mer etter døden. Jeg har en følelse av at jeg skal møte dem igjen, forteller hun.

Helt siden 2009 har Zarah Caroline fått hjelp med sin psykiske helse. Hun er merket for livet.

– Jeg har posttraumatisk stresslidelse. Jeg har vært inn og ut av arbeidslivet. Jeg jobber på Røysumtunet og målet er at jeg i alle fall skal klare å jobbe litt. Problemet er at jeg har store muskelsmerter som de tror kommer fra barndommen og de mange traumatiske opplevelsene jeg har hatt.

Barna betyr alt

Nå føler Zarah Caroline at ting går stadig bedre. Det er mye takket være hennes to barn på fem og ni år.

– Barna betyr alt for meg. De holder meg oppe. Jeg gjør alt jeg kan for at de skal ha det bra, sier hun.

Det er både gode og dårlige dager. De dårlige dagene er det fortsatt mange av. Hun kan våkne med angst og indre uro. Noen dager takler hun det godt, og andre dager gråter hun og er irritert.

– Jeg føler noen ganger på at det er fryktelig urettferdig at jeg har blitt utsatt for så mange tøffe ting i livet. Uten at jeg selv har hatt noen påvirkning på det. Det har vært og er tøft til tider, men jeg nekter å gi meg.

De mange traumatiske hendelsene har også formet henne som menneske. Hun er opptatt av de svake i samfunnet og har et ønske om å kunne bidra til å hjelpe folk som sliter.

– Rusmisbrukere er ofte gode mennesker, som har kommet litt skjevt ut. Det er ikke så viktig hvordan du ser ut. Det er det indre som betyr noe. Jeg dømmer ingen.

Ikke så glad i jula

Høytiden vi nå er inne i har hun også et anstrengt forhold til. Mange dårlige opplevelser fra barndommen har gjort at hun ikke er så glad i jula. Nå feirer hun jul kun for å glede barna.

– Jeg vil at de skal bli glad i jula. Vi baker sammen og lager julegaver. Vi gjør det koselig og feirer sammen. Jeg blir jo glad av å se at de liker jula, men de årene de feirer med faren sin, feirer jeg ikke jul.

– Hva gjør du da?

– Jeg pleier å reise en tur på trening. Etterpå drar jeg hjem og legger meg på sofaen.

I år blir det feiring med ungene og moren.

– Det kommer til å bli hyggelig, Vi skal gjøre det fint for ungenes skyld.

Den siste tiden har moren også blitt en viktig del av den lille familien. Det var mange år å ta igjen, men hun synes det går fint.

– Mamma tok kontakt med meg på Facebook. Jeg var usikker på om jeg skulle svare, men jeg valgte å gjøre det. Det er jeg veldig glad for i dag, avslutter hun.

Hadeland har i etterkant av publiseringen fjernet flere av navnene i Zarah Carolines historie (7. januar, 2022).